Spørsmål og svar

Jeg hater med selv, lillesøsteren og lillebroren min...

Jente, 14

Jeg hater liksom meg selv. Jeg hater lillesøsteren min og litt lillebroren min. Jeg er egentlig ganske glad i lillebroren min, men av og til gjør han meg bare veldig irritert. Jeg var veldig glad i lillesøsteren min når jeg var liten men etter vert har jeg bare hatet hun mer og mer fordi hun alltid er sur og alt (har ADHD). Moren og faren min er veldig snille men jeg kan blir sur på dem og av og til men mest mamma. Det værste med mamma er når jeg har brukt lang tid på noe for eks å bake som jeg skal servere seinere så bare gir hun det til søsknene mine. Jeg blir veldig irritert av d. Jeg har egentlig ikke lyst å dø, men sier det vær gang jeg blir lei meg eller sint. Jeg er heller ikke en populær jente på skolen, jeg har ganske få venner. Vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre er det mulig om dere kjønner kanskje litt. Hva skal eg gjøre? Er det noe galt med meg? Hvorfor vil jeg dø, men samtidig ikke?

Svar

Hei!

Takk for at du skriver til oss og foreller hvordan du har det. Først litt gode nyheter: Det er ikke noe galt med deg❤️!

Likevel er det slik at selvmordstanker er vondt. Vi vet at selvmordstanker er tegn på at man ikke har det bra. Ofte betyr tankene at man vil at det som er vondt og vanskelig skal forsvinne, mer enn at man faktisk ønsker å dø. Kan det være slik du har det, tror du? Du sier at disse tankene er ekstra sterke når du er lei deg eller sint og at du føler du ikke har så mange venner.

Du trenger ikke å dø, men du trenger å forstå disse følelsene og hvorfor du får dem.

Vi har alle følelser. Sinne er en krevende følelse fordi den er så kraftfull. Vi trenger sinne for den skal hjelpe oss til å si fra i situasjoner og å sette grenser for oss.

Det å være trist er også vondt. Da kan det være godt å få trøst og en klem og at noen sier at dette kommer til å gå bra.

Er det en eller to i klassen eller på skolen du kan prøve å bli kjent med? Som du kan forsøke å prate litt mer med?

Hvis jeg forstår deg rett så er du mye sint på søsknene dine og sure på foreldrene dine. Kanskje småsøsknene dine får mye oppmerksomhet og at det ikke er så mange som ser deg og spør hvordan du har det? I slike situasjoner kan man bli både trist og lei seg.

Du er i en alder nå hvor det skjer mye med deg både i kropp og hjerne. Den store produksjonen av hormoner i puberteten kan gjøre at du opplever å miste litt kontrollen. Det kan være vanskelig å styre seg selv. I det ene øyeblikket er alt helt greit (noen ganger veldig bra!) og i neste øyeblikk kan en føle seg veldig trist, og alt blir helt feil. Det kan ta litt tid før du føler at du har mer kontroll. Det er derfor helt naturlig at man blir både sur og sint fortere.

Mitt beste råd til deg er å snakke med noen om hva som gjør deg trist og sint. Hvordan ville det være for deg å snakke med foreldrene dine om dette? Foreldre forstår ofte mer enn vi tror...

Jeg vil også anbefale deg å be om en samtale hos helsesykepleier. Der kan du få hjelp til å sortere i tanker og følelser og hva du kan gjøre i de situasjonene som er vanskelige. Kanskje kan du forberede deg litt på forhånd? Mennesker har ulike måter å møte vanskelige opplevelser på. Du kan skrive ned tanker og spørsmål på mobilen eller en lapp. Det går også an å tegne eller skrive et dikt om hvordan du opplever livet ditt. Ta det med til helsesykepleier og se på det sammen.

Jeg legger også ved noen artikler til deg som kan være til hjelp for deg å lese.

 Jeg ønsker deg riktig lykke til videre!

 JEG HEIER PÅ DEG!

 

Vennlig hilsen Psykiatrisk Sykepleier

Besvart: 21.9.2020

Oppdatert: 21.9.2020

Fikk du svar på det du lurte på?

Still oss et spørsmål

Fant du ikke svar på det du lurer på? Da kan du stille oss et eget spørsmål. De fleste får svar innen 1-3 dager.

Still et spørsmål