Jeg føler jeg ikke er skapt for å leve...

Hei jente 17 år

Takk for at du skriver til oss og forteller hvordan du har det. Jeg forstår at du har det vondt og at du går med mye helt for deg selv. Da kan man føle seg ekstra ensom og alene.

Har du noen rundt deg som du kan prate med? En voksen eller andre du har rundt deg?

Det høres ut som du føler deg litt låst i din situasjon og det kan jo gjøre at man blir lei seg og kjenner på håpløshet. Men du skal jo ikke bo der du er nå for alltid. Selv om det er vondt og vanskelig nå så vil det ikke alltid være slik. Det kommer til å bli bedre.

Jeg vil oppfordre deg til å snakke med helsesykepleier på skole/ helsestasjon for ungdom. Der kan du få snakke om det du sier til oss. Der kan du også få hjelp til å vurdere om du skal få henvisning til psykolog.

Du har vært mye syk og det er ikke så rart at du er redd for sprøyter. Det vekker kanskje mange vonde minner i deg. Det å snakke med noen om dette kan gjøre at du får det bedre.

Du sier du har et vanskelig forhold til moren din. Du sier ikke noe om hva det er som er vanskelig. Men hvordan ville det være for deg å si til moren din det du sier til oss? At du ikke har det så bra for tiden?

Foreldre forstår ofte mer enn vi tror og det er godt å ha noen der som kan lytte til oss eller støtte oss når vi ikke har det så bra.

Du har ingen venner eller jobb sier du. Betyr det at du ikke har noen aktivitet på dagtid for tiden? Det kan gjøre at man får mer tid til å tenke og det kan gjøre at man føler seg verre. Er det en eller to du kunne tenke deg å bli litt bedre kjent med? Eller er det noen aktiviteter eller steder du kan oppsøke for å bli kjent med noen?

Vi vet at selvmordstanker betyr at man vil at det som er vanskelig og vondt skal forsvinne mer enn at man faktisk vil dø.Kan det være slik for deg tror du? At du føler deg så alene og går med så mange bekymringer at du føler du ikke kommer deg helt videre?

Dette er temaer helsesykepleier kan hjelpe deg med.

Jeg legger ved noen artikler til deg som kan være til hjelp for deg å lese. Kanskje du kan kjenne deg igjen i noe der?

Hold ut kjære deg! Selv om det er vanskelig nå så vil det ikke alltid være slik.

God klem til deg. Du er god som gull!

Vennlig hilsen Psykiatrisk Sykepleier