Jeg knytter meg alt for fort til folk. Hva skal jeg gjøre?

Hei

Jeg så fint at du skriver inn spørsmål til oss. Jeg har dessverre ikke noe ferdig svar til deg, men jeg kan være her med deg og reflektere litt.

Hvordan vi mennesker opplever at vi knytter oss til andre er veldig forskjellig fra person til person. Noen knytter raskt bånd, og føler en dyp tilhørighet, mens andre føler at det kan ta lang tid å bli kjent og komme nærme. Begge deler er vanlig. Du skriver at du knytter raskt bånd og at du kan gå rundt og tenke på dem og det dere har delt i lang tid. Jeg leser at disse menneskene tar mye plass og at du gjerne ønsker å ha kontakt senere også. Hvorfor tror du selv at det er slik?

Du nevner avvisning i barndommen, og dette kan være med på at man er redd for å ikke bli likt, eller ikke kunne ha muligheten til å ta kontakt "hvis man trenger det" senere. Det kan også være en måte og forsikre seg på at man er godt likt, og at den andre vil være med deg også. så det du beskriver kan godt komme fra avvisning i barndommen, eller det kan være noe man har i personligheten sin, eller man har utviklet senere. - I blant vet vi ikke hvorfor ting er som de er, men vi kan hjelpe oss selv med hvordan vi ønsker håndtere det. Det ønsker jeg for deg at du heller fokuserer på.

Noen øyeblikk er uforglemmelige, og man kan huske på dem resten av livet. Dette også om de deles med en selv alene, med en fremmed eller en god venn. Samtidig så tror jeg det blir slitsomt for deg og kroppen din, hvis enhver sosial interaksjon skal være veldig betydningsfull. Derfor så vil jeg gjerne utfordre deg litt med noen spørsmål som du kan stille deg selv:

Var dette viktig for meg? I så fall: hvorfor?
Er dette egentlig en person jeg ønsker å ha kontakt med videre? Hva er det som gjør at jeg ønsker det? Hvorfor vil det være godt for meg? Hvordan kan jeg gjøre det?

Kan jeg la øyeblikket være som det var: et hyggelig øyeblikk, som ikke betydde så mye i det store og det hele, men som likevel var fint?

Hvis jeg ønsker en nær relasjon til noen; hvem ønsker jeg at det skal være?

Jeg tror også det kan være godt for deg å snakke med noen. Her foreslår jeg helsesykepleier på skolen, helsestasjon for ungdom eller fastlegen din.

Når det gjelder diagnoser så tror jeg det er bedre at du snakker med fastlegen din eller helsesykepleier på skolen om det.

 Fra min side så tenker jeg at det heller er bedre at du selv tenker over hvordan ting er nå, og hvordan det oppleves for deg, og hvordan du ønsker at ting skal være i kontakt med andre mennesker.

Jeg vil uansett avslutte med å si at du er ikke gal, men høyst menneskelig. Tenk heller på framover hvem du ønsker å dele fine øyeblikk med, og prøv å dyrk relasjonene du har rundt deg. Du kan også lage en oversikt for deg selv hvem du føler er nære venner, venner, bekjente og fremmede. Da kan du også få litt mer oversikt.

Vennlig hilsen rådgiver innen atferdsvitenskap, ung.no.