Jeg føler at jeg har mistet vennene mine og at ingen er stolt av meg

Hei

Jeg forstår at du ikke har det så bra for tiden om du har alle disse tankene og opplevelsene som du beskriver her

Det finnes god hjelp og støtte rundt deg, men familie og venner kan ikke vite hvordan du har det om dagen med mindre du forteller de om det. Det kan jo være at noe av vennene dine føler litt av det samme som deg, da mange ungdom kan kjenne på en ensomhetsfølelse i perioder og særlig nå under denne tiden hvor man skal holde seg mer hjemme. Ta kontakt med venner du har kjent lenge og ta initiativ til å finne på noe, enten det er en aktivitet utendørs eller noe annet du liker å gjøre. Det kan jo være at de opplever at du har trukket deg litt unna også, og vil sette pris på at du tar kontakt?

Jeg vil anbefale deg å prøve å snakke med foreldrene dine eller andre i familien din om hvordan du har det nå. Snakker du med foreldrene din om at du føler på det å være ensom og press fra de om å prestere bra på skolen, så kan de lettere sette seg inn i hvordan du har det. De får samtidig mulighet til være de gode omsorgspersonene som du trenger nå. Hvis du synes det er vanskelig å dele dette ansikt til ansikt, så kanskje det være lettere for deg om du skriver et brev? Noen synes det kan være lettere å ordlegge seg skriftlig og at det kan være vanskelig å fortelle hvordan man har det ansikt til ansikt.

Foreldrene dine er nok veldig stolte av deg, selv om de ikke er så flinke til å si det til deg. Ved at dere snakker sammen om det du skriver her, så kan det være lettere for de å huske å minne deg på de andre tingene de setter pris på ved nettopp deg! Husk også at du trenger ikke alltid prestere best eller få toppkarakterer på skolen. Du gjør så godt du kan, og det er bra nok! 

I tillegg til å snakke med foreldrene dine så kan du også gå til helsesykepleier på skolen, sosiallærer eller til Helsestasjon for ungdom. Helsesykepleier har erfaring med å snakke med ungdom som strever med noe, som for eksempel ensomhet. Det kan være godt å sette ord på tankene du har til en som har tid til å lytte. Snakk om ensomhetsfølelsen og om presset til å prestere på skolen, så kanskje den ikke føles så vanskelig. For det hjelper å snakke med noen når livet føles urettferdig og vondt.

Det å snakke med helsesykepleier eller andre voksne kan også fungere som en god forberedelse på å snakke med foreldrene dine om hvordan du har det, og vil kunne være et godt utgangspunkt for å begynne å sette ord på dine tanker og følelser.

Jeg legger ved flere gode artikler til deg, og vil anbefale deg å lese de og følge rådene som gis der. 

Ta vare på deg selv i tiden fremover, og prat med foreldrene dine eller andre voksne om hvordan du har det nå. Og husk på at det alltid er lov å be om hjelp fra de rundt deg, både familie, lærere, gamle venner og helsepersonell. Er du i tvil om hva du skal gjøre - be om hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt. Lykke til!

Vennlig hilsen helsesykepleier