Føler meg innestengt og lei meg uten grunn...

Jente, 15

Hei, jeg føler meg stengt inne og lei meg selvom jeg ikke har noe grunn, Jeg er glad og sånt. Det føles ut som jeg skal gråte men jeg greier ikke? Jeg har kjempe mye uro, det kjennes ut som jeg må «riste» det ut og skrike. Pga uro får jeg «frysninger» på en måte. Jeg er med venner på skolen men jeg greier ikke være med dem etter skolen fordi hva hvis det blir kjedelig eller kleint (det er ikke det når jeg faktisk drar) jeg blir raskt irritabel og sur for ingen grunn, og når jeg er sur på noen så får jeg så mye uro at jeg vil slå dem eller noe sånt. Jeg kan jo så klart ikke skade dem, og når jeg ikke gjør det så for jeg den følelsen at jeg må gråte eller skrike igjen. ( det er vanskelig å forklare) det er også vanskelig å sovne pga at jeg tenker på ALT, som tabber. Jeg bruker kanskje 1,5 time på å sovne. Jeg greier ikke å fokusere det er som hjernen min er helt blank eller tenker på noe jeg ikke vet hva er. Jeg sjekket om jeg hadde adhd, men det hadde jeg ikke. Hjelp

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Så fint at du skriver til oss.

Man kan føle seg innestengt og lei seg selv om man selv ikke helt kan forstå årsaken til det. Av og til finner man heller ingen klar årsak, men det er fullt mulig (og lov!) å ha disse følelsene for det om.

Det høres ut som du har det vanskelig for tiden. Når vi har det vanskelig går det ofte utover søvnen vår. Du skriver at du bruker lang tid på å sovne.

Det du kan forsøke er å innføre det vi kaller for grubletid. Det er et fast tidspunkt du setter deg hver dag på for eksempel 30 minutter hvor det er lov å gruble så mye du vil over hva du vil. Dersom bekymringer kommer utenom dette tidspunktet kan du skrive de ned, for så å ta de frem under grubletiden. Tanken bak dette er at hjernen skal lære seg å kontrollere og utsette bekymringene, slik at de forhåpentligvis oppstår sjeldnere på sikt.

Jeg tenker også det kan være fint om du finner noen å prate med. Du kan for eksempel snakke med helsesykepleier på skolen du går på.

Lykke til.

Vennlig hilsen psykologen, ung.no

Besvart: 17.12.2020

Oppdatert: 17.12.2020