Jeg er bekymret for lillesøsteren min

Jente, 20

Hei, jeg har en lillesøster i 9. klasse som totalt ikke bryr seg om skolen. Hun er sinna og jævlig mot oss her hjemme hele tiden når hun først er hjemme, for hun er mest hos kjæresten. Hun truer ofte med at hun skal droppe ut av skolen og bli hjemløs, og at hun ikke bryr seg. Hun gjør ikke lekser og bryr seg ikke om å rekke skolen i tide, selv om hun blir vekt så mange ganger. Hun er som en tikkende bombe, jeg tør virkelig ikke å si noe til henne engang når hun først er her, plutselig eksploderer hun i sinne og jævelskap. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre? Jeg vil så gjerne at hun skal ta seg sammen og bry seg litt, og komme inn på en skole hun vil. Jeg er redd fraværsgrensa skal ødelegge for henne på VGS der det teller mer så hun virkelig stryker. Man er jo ingenting uten utdanning i et samfunn som Norge i dag. Er så bekymra!! Hva kan jeg gjøre?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Det er veldig fint å høre at du bryr deg om søsteren din og at du ønsker å hjelpe henne.

Ut fra hva du skriver så skjønner jeg at du er bekymret.

Det første jeg allikevel tenker er om du har snakket med foreldre om dette. Flott at du bryr deg men husk også at dette ikke er ditt ansvar.

Når det er sagt så tenker jeg at du kan involvere noen voksne som du vet at lillesøsteren din stoler på og har en tillit til. Forklar for de hva du er bekymret for og be de om å hjelpe deg. Kanskje er du en slik person som søsteren din har tillit til. Da kan du prøve å snakke med henne om hva hun tenker eller om det er noe som plager henne. Slike samtaler kan være lurt å ta i en setting hvor hun i utgangspunktet er rolig og slapper av. Kan du be henne på en kakao eller en matbit, evnt gå en tur i sentrum hvis det finnes, ta en is el.l. Da legger du et fint grunnlag for en ok prat sammen.

Hvis søsteren din har det vanskelig på noen måte er det beste du kan gjøre for henne i første omgang å vise omsorg. Si at du bryr deg om henne og at du er her for henne hvis hun vil snakke om noe eller kan hjelpe henne på annen måte. Spør hvordan hun har det. Ofte kan det være slik at hvis man har begynt å gi litt blaffen så trenger man forståelse for hvorfor og ikke fordømming og "pekefinger". Hun er sannsynligvis klar over at hun bør stå opp om morgenen og gå på skolen. Jeg vil tippe at en del av henne skulle ønske at hun fikk det til og at hun muligens kan føle litt skam over dette. Da vil det å f eksempel "ta henne fatt" for dette øke skammen og låse situasjonen enda mer.

Dette betyr med andre ord at hun sannsynligvis må løftes opp og bli sett før man tar tak i løsningene på problemet.

Ikke gi opp selv om hun avviser deg de første gangene du prøver å vise omsorg. Dette er ganske vanlig. Men du kan være helt sikker på at hun legger merke til at du bryr deg selv om hun ikke uttrykker det eller sier noe annet. Ha tolmodighet med henne.

Etterhvert vil nok en dialog med skole og andre voksne, f eks helsesøster eller rådgiver være nødvendig.

Gode tanker til deg.

Med vennlig hilsen familieterapeuten

Besvart: 19.3.2021

Oppdatert: 19.3.2021