Jeg hater lillebroren min og foreldrene mine gjør ikke så mye

Hei.

Ut fra spørsmålet ditt så oppfatter jeg at du egentlig har to store utfordringer hjemme. Du skriver om lillebroren din som er bortskjemt, voldelig og truende ovenfor deg. Samtidig skriver du noe om foreldrene dine som favoriserer, ikke hører på deg og kan legge skyld over på deg. Jeg ønsker å skrive et svar som kan si litt om begge disse tingene, først om lillebror.

Det høres vondt ut for deg å dele hus med en person du kjenner at du hater. Jeg tror jo at alle småsøsken kan være skikkelig irriterende av og til, men det du skriver om høres ut som stikker dypere. Jeg vet ikke hvor gammel lillebroren din er eller om han har noen spesielle grunner til å oppføre seg som han gjør, men jeg syns uansett ikke det er rettferdig at det skal gå ut over deg. Dette er en situasjon du ikke skal trenge å håndtere alene.

Du skriver at lillebroren din slår deg og truer deg nesten hver deg. Å bli utsatt for vold er skadelig for deg uansett om den som utøver vold er voksen eller et barn. Alle barn har i henhold til Barnekonvensjonen rett på beskyttelse mot alle former for vold. Du skriver også at han skriker og brøler når du er syk. Først og fremst så er det foreldrene dine som har ansvar for at du er trygg og har det bra hjemme. Jeg syns du skal prøve å snakke med foreldrene dine om hvordan du har det, hva slags vold du opplever og hvilke situasjoner mellom deg og broren din som har vært vonde for deg. Kanskje de ikke har fått med seg hva som skjer, eller at de ikke skjønner hvordan det oppleves for deg. Det er lurest å snakke med foreldrene dine når det er rolig hjemme, helst når lillebroren din ikke er der. Vil i tillegg tipse deg om å skrive ned det du ønsker å si før samtalen så du ikke blir styrt av følelser eller ikke klarer å si det du faktisk ønsker å si.

Bortsett fra å snakke med foreldrene dine så er det beste du kan gjøre hvis du merker at en situasjon kan utvikle seg til en krangel eller vold, å trekke deg unna. Hvis du greier å gå vekk fra lillebroren din i stedet for å krangle eller gjøre noe tilbake, så vil det etter hvert kanskje ikke bli så mange vonde situasjoner.

I spørsmålet ditt så skriver du litt om foreldrene dine også. Du skriver blant annet at du har forsøkt å sende melding til mamma, men at du ikke ble møtt på det du skrev. Det kan også virke som de noen ganger legger skyld over på deg, som for eksempel at de har foreslått psykolog til deg når du har kommet med forslag som kan hjelpe broren din. Når du også bruker ord som at lillebroren din har hatt en favorisert barndom, så virker det som du kjenner litt på en forskjellsbehandling fra foreldrene dine? Til slutt så skriver du om at pappa har kastet en telefon på deg. Som jeg skrev i avsnittet om broren din, så håper jeg du klarer å snakke skikkelig med foreldrene dine om hvordan dette har vært for deg og hva du føler rundt det. Prøv å snakke med dem uten å anklage dem «Dere gjør alltid…», «Dere skylder bare på meg..» osv, men si heller litt om dine følelser: «Jeg blir lei meg når dere legger skyld på meg når jeg prøver å hjelpe» eller «Når du kastet telefonen på meg så ble jeg veldig såret, selv om du har sagt unnskyld».

Hvis du syns det blir for skummelt å snakke med foreldrene dine kan du snakke med en annen voksenperson du stoler på, for eksempel læreren din eller helsesykepleier på skolen. I blant er det fint å få hjelp og støtte fra andre enn familien, det kan være en god hjelp for å finne ut av hva som skal til for å få det bedre i en vanskelig situasjon. Du er også velkommen til å kontakte oss i Alarmtelefonen dersom du ønsker å snakke mer om dette, vi er tilgjengelige på telefon og chat hele døgnet.

Jeg ønsker deg masse lykke til, håper du får det bedre hjemme.

Hilsen Alarmtelefonen for barn og unge (116 111) i samarbeid med ung.no

Du kan kontakte oss anonymt, hele døgnet