Får påtrengende tanker som ødelegger for terapien min

Hei,

Jeg skjønner at dette er krevende og at det ødelegger mye for deg i behandlingsrommet.

Først og fremst vil jeg si at dette ikke er noe å skamme seg over og at det er mange som opplever slike tanker. Det er også svært viktig at behandleren din får vite om dette slik at vedkommende kan tilpasse behandlingen etter det. Vi er helt prisgitte den informasjonen vi får og for at du skal få best mulig hjelp og behandling er denne informasjonen viktig. Behandleren din kommer ikke til å tenke dårlig om deg eller synes du er rar. Det er ingenting av det du forteller som han/hun ikke har hørt før.

Det er slik at tvangstanker (plagsomme, intense og påtrengende tanker som gjerne kommer igjen og igjen og blir sterke/eskalerer når vi prøver å "presse" dem vekk) alltid vil ta oss på vårt mest sårbare punkt. Med det så mener jeg at det er nettopp fordi tvangstanker ofte omhandler tabutema som sex, vold, pedofili, blasfemi (for dem som er kristne) osv. Dersom ikke tvangstankene hadde hatt et ekkelt/skremmende innhold så hadde det ikke blitt et problem fordi vi hadde ikke blitt skremt eller opptatt av innholdet.

Det beste trikset for å bli kvitt dette vil jeg tenke er at du ikke tar tankene dine så høytidelig/alvorlig og ikke prøver å ta dem vekk/flytte fokus/presse dem vekk (dette vil ikke fungere). Jeg råder deg til å bare la tankene dine komme og så fortsette med det du driver med.

Alle mennesker har rare, merkelige, skumle, ekle, motbydelige, skemmende og absurde tanker fra tid til annen. Slik er det å ha en hjerne og det er helt normalt. Det som ofte lager problem for folk er ikke tankene i seg selv men hvordan man forholder seg til tankene. Dersom man tenker at tanker må være sannhet/det er noe sant i det så blir man selvsagt redd. Det som er sannheten er at tanker kun er tanker og trenger ikke å ha noe som helst med virkeligheten/sannheten å gjøre. Vi kan tenke "jeg kunne drept ham/henne" - men det betyr ikke at vi har tenkt til eller ønske om det på ekte.

Jeg råder deg altså til å ikke ta tankene på alvor og kanskje også forsøke å ha et nærmest humoristisk blikk på tankene når de kommer, f.eks: "Så komisk at de tankene kommer når jeg er sammen med han - hjernen er jammen rar". Og så ikke dvele så mye mer med det. Etterhvert som tankene får lite oppmerksomhet (altså bare får lov til å komme og gå og være "i fred") så vil tankene også ta mindre plass. Ved å ta dem på alvor og forsøke å få dem vekk får de veldig mye plass og blir bare mer intense.

Jeg sender jeg deg mange gode tanker og ønsker deg masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykolog