Jeg begynner å lure på om jeg kan ha OCD?

Jente, 16

Jeg har alltid tenkt at jeg har vært forskjellig i forhold til folk rundt meg. Jeg har alltid vært veldig kreativ og gjort mitt aller beste for å være snill og inkluderende mot alle, både i barnehagen og barneskolen, og mange i løpet av de årene på barneskolen har tatt fordel over det og det har ledet til mobbing fra andre klasse ish til halvveis gjennom niende, da jeg byttet skole fordi jeg så vidt kom meg igjennom dagen slik det var, og jeg vet at det har hatt en stor effekt på hverdagen og fortsatt har det nå, men til en mindre grad. Jeg har for det meste følt at det har vært noe annerledes i hodet mitt, så jeg tok det opp med fastlegen min i fjor og var på Bupa fra skolestart til mars, men de sa til slutt at det ikke var noe grunn til at jeg skulle fortsette å komme. Men jeg begynner å lure på om jeg har OCD, jeg får ofte veldig ubehagelige og voldsomme tanker, både voldelige om meg selv og seksuelle om andre som jeg ikke vil ha. Jeg er for flau til å ta det opp med foreldrene mine

Svar

Hei,

Det er slik at tvangstanker (plagsomme, intense og påtrengende tanker som gjerne kommer igjen og igjen og blir sterke/eskalerer når vi prøver å "presse" dem vekk) alltid vil ta oss på vårt mest sårbare punkt. Med det så mener jeg at det er nettopp fordi tvangstanker ofte omhandler tabutema som sex, vold, pedofili, blasfemi (for dem som er kristne) osv. Dersom ikke tvangstankene hadde hatt et ekkelt/skremmende innhold så hadde det ikke blitt et problem fordi vi hadde ikke blitt skremt eller opptatt av innholdet.

Det beste trikset for å bli kvitt dette vil jeg tenke er at du ikke tar tankene dine så høytidelig/alvorlig og ikke prøver å ta dem vekk/flytte fokus/presse dem vekk (dette vil ikke fungere). Jeg råder deg til å bare la tankene dine komme og så fortsette med det du driver med.

Alle mennesker har rare, merkelige, skumle, ekle, motbydelige, skemmende og absurde tanker fra tid til annen. Slik er det å ha en hjerne og det er helt normalt. Det som ofte lager problem for folk er ikke tankene i seg selv men hvordan man forholder seg til tankene. Dersom man tenker at tanker må være sannhet/det er noe sant i det så blir man selvsagt redd. Det som er sannheten er at tanker kun er tanker og trenger ikke å ha noe som helst med virkeligheten/sannheten å gjøre. Vi kan tenke "jeg kunne drept ham/henne" - men det betyr ikke at vi har tenkt til eller ønske om det på ekte.

Jeg råder deg altså til å ikke ta tankene på alvor og kanskje også forsøke å ha et nærmest humoristisk blikk på tankene når de kommer, f.eks: "Så komisk de tankene kommer når jeg er sammen med henne som jeg bryr meg om og liker - hjernen er jammen rar". Og så ikke dvele så mye mer med det. Etterhvert som tankene får lite oppmerksomhet (altså bare får lov til å komme og gå og være "i fred") så vil tankene også ta mindre plass. Ved å ta dem på alvor og forsøke å få dem vekk får de veldig mye plass og blir bare mer intense.

Jeg sender jeg deg mange gode tanker og ønsker deg masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykolog

Besvart: 22.6.2025