Føler at jeg blir sutrete i lengden

Jeg har det egentlig ganske ålreit, har noen ting som plager meg i blandt og av og blir ting litt kjipt, men sånn i det store bildet har jeg det ganske fint og jeg er ganske bevisst på hvor bra jeg faktisk har det. Jeg merker bare at jeg prosesserer slike ting best ved å snakke om det, men føler fort at jeg blir sutrete i lengden. Foreldrene mine er fine å snakke med, men det er ikke helt det samme som med venner. Jeg har ei eldre venninne jeg liker å prate med hun fyller et sosialt behov jeg ikke får dekket med gutta. Likevel stopper jeg meg ofte fra å si ting både med hun og de, fordi jeg føler det blir for mye. Samtidig merker jeg at når jeg ikke får snakket ut, så bygger alt seg litt opp. Jeg er som oftest glad, men små og store kjipe ting bare samler seg hvis jeg ikke får det litt ut. Men selv om de også gjør det selv, blir det ikke så gøy hvis jeg skal sutre over skoleting som er stress eller at jeg lå våken halve natta osv.