Pappa er skuffet over meg etter at jeg ble tatt for juks, det er vondt

Hei!

Jeg skjønner godt at dette er vondt og sårende. Ordet “skuffet” kan treffe skikkelig hardt!

Kanskje føles det litt som at pappa er skuffet over hele deg som menneske, mer enn at han er skuffet over det du gjorde? Da er det ikke rart at det treffer hardt i alle fall.

Samtidig som jeg tror nok aller mest at pappa mest er skuffet over selve juksingen. Hvis du kan se det på den måten du også, så blir det kanskje ikke like vondt?

Det er fint at du vil prate med pappa om saken. Det jeg tror at kan hjelpe, er aller først at du gjør det helt klart og tydelig for pappa at du er lei deg for at du jukset. Det kan bli litt som å ta straffen, innrømme en feil. Da er det lettere å kunne gå videre etterpå om man som ungdom viser at man forstår det som ble galt. Skjønner pappa at du forstår så får han nok mindre behov for å fortsette å “oppdra” deg ved å si at han ble skuffet.

Hvis det blir vanskelig å snakke muntlig med pappa, så kan det ofte funke å skrive ting i en melding eller et lite brev. Det er lettere for foreldre å forstå og ta inn over seg det ungdommen vil formidle, om de kan lese i ro og fred.

Du kan skrive f.eks noe sånn:

“..pappa, jeg skjønner at du ble skuffa over meg, for det jeg gjorde var jo ikke greit. Jeg er klar over det selv og jeg angrer skikkelig. Jeg kommer ikke til å gjøre det igjen. Og jeg vil også si at det var veldig vondt for meg da du sa at du ble skuffa. Det traff meg hardt, for det føles som du er skuffa over hele meg og det er vondt å tenke på. Jeg ville bare at du skulle vite det”

Du kjenner pappa best så du må så klart finne ord som passer, dette var bare et eksempel. Men poenget er at ved å kommunisere sånn, så sier du ingenting dårlig om pappa, kun hvordan du føler det. Det er lettere å ta i mot for foreldre.

Jeg er helt sikker på at denne saken kommer til å roe seg snart, og i beste fall at pappa “reparerer” litt med deg ved å justere på det han har sagt så du i alle fall ikke fortsetter å føle at alt ved deg er feil.

Du kan jo også spørre pappa om han opplevde noe lignende noen gang da han var ungdom. Skuffet han noen gang sine foreldre, og hvordan var det for han? Det kan gi et godt utgangspunkt for noe som til og med kan bli en fin samtale? Du får se hva du kjenner at passer:)

Hvis du trenger ennå flere tips til hvordan du kan ta praten med pappa så les her.

Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Vi har valgt ut dette for deg

Hvordan få foreldrene dine til å forstå?

Hva er forskjellen på selvtillit og selvfølelse?