Venn A og venn B tenker på selvmord. Svikter jeg om jeg sier fra?

Hei du!

Så fint at du tar kontakt og jeg skjønner at du kan føle deg i skvis. Jeg som ser det utenfra tenker at ideen om å "skuffe noen" blir irrelevant i så alvorlige tema som dette. Det er klart at du kan kjenne på det (og det forstår jeg!) ettersom det har vært en fortrolighet mellom dere venner om suicidale tanker. Samtidig så er det sånn at skillet mellom liv og død er noe som ikke kan rettes opp i dersom noen går over grensen og dør og det er dermed svært alvorlig. Derfor tenker jeg at du gjør helt rett i å fortelle helsesykepleier på mandag akkurat hva som har skjedd. Du har ikke noe som helst ansvar for dine venner sin psykiske helse og når det gjelder suicidale planer så er det foreldre og voksent helsepersonell som skal ta ansvar for sine barn/ungdommer. Du kan absolutt ikke gjøre noe annet enn å si fra til en voksen.

Så med andre ord - du skal ikke gjøre noe videre etter du har sagt det videre. Du skal legge ansvaret for å følge opp/hjelpe til voksne og så kan du ikke gjøre mer. Du kan ikke gjøre annet enn å være en venn for dine venner - og når det står om liv og død så handler det ikke lenger om å skuffe/svikte. Jeg skjønner dersom jeg virker noe "brutal" mot deg nå men dette er ment med omsorg.

Jeg tenker også at det høres ut som du vil trenge noen å snakke med om hvordan du har det. Dersom det er slik at du trenger mer hjelp enn å gå til helsesykepleier så kan du få henvisning videre til psykolog gjennom fastlege dersom det er aktuelt.

Jeg ønsker dere alle tre alt godt. Husk på at ingen følelser, tanker eller situasjoner varer evig. Dersom det føles som at det ikke kan bli bedre nå så er det ikke sant. Det vil alltid være mulig å få det bedre men det er ikke lurt å sitte alene med alle disse mørke tankene.

Masse lykke til!

Med vennlig hilsen psykologen