Ting tar så mye plass inni meg, har ikke plass til kjæresten lenger.

Hei! Jeg er en jente på 19år. Jeg har levd i omsorgssvikt og psykisk terror hos mamma og pappa til jeg fylte 14år. Etter det har jeg flytta mye rundt, men bor nå i et fosterhjem. Mamma og pappa ruser seg, og det tar jeg veldig tungt. Jeg har en kjæreste, og i starten var jeg forelsket (tror jeg, eller om det bare var spennene?) uansett vi har vær sammen i et halvt år, og alt jeg kjenner på er ingenting. Ingen følelser for han,ikke tiltrukket eller noe.. jeg sliter med å gi sympati, som for eksempel: var på idyll, og han klagde over at han hadde vondt i kneet. Og jeg merker at han vil at jeg skal si «ånei, stakkars» men jeg blir så irritert for herlighet det går over! Og jeg er sikkert blitt sånn pga pappa som alltid klagde over smerter, og mamma som aldri brydde seg om det. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, føler meg ikke forelsket lengre engang. Jeg bil ikke kysse, eller ha sex. Ting tar så mye plass inni meg. Og har ikke nokk plass til han og alt som følger med det å ha kjereste