Går på musikkteater, jeg har angst når det gjelder å si replikkene mine.

Gutt, 14

Hei, jeg går på musikk teater og elsker det så mye, tror det er det beste i livet mitt, akkurat nå går jeg gjennom en veldig vanskelig tid i livet og jeg kjenner at det å gå på musikk teater er skikkelig skummelt, jeg har veldig angst når det gjelder å si replikkene mine eller å bare eksistere i rommet, jeg hadde en stor krangel med noen i klassen og de endte opp med å melde stygge ting til meg flere ganger, det ble så ille at jeg ikke klarte å snakke, jeg måtte på teater uansett og jeg sto litt førts i hjørne å så på før en av lærerne kom til meg og vi snakka, men det å snakke blir skikkelig vanskelig og det var en rar samtale, etter å sitter litt i trappa og sett på ble jeg med, men jeg orker like sånt, det er så skummelt å bli sett og på teater er hele poenget å bli sett, men det gjør meg så glad, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og det at læreren snakka med meg føltes enda mere ut som jeg blir sett og det burde være bra, men det er bare enda skumlere for jeg vil bare forsvinne):

Svar

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du beskriver høres utrolig vondt og skummelt ut, og jeg forstår at du har det sånn. Når noe som betyr så mye for deg, som musikkteater plutselig blir koblet til angst, konflikt og det å bli sett på en utrygg måte, kan det føles helt overveldende.

Reaksjonene dine er vanlige når man har opplevd sterke krangler, stygge meldinger og press over tid. Når kroppen går i alarm, kan det bli nesten umulig å snakke, si replikker eller bare “eksistere i rommet”, slik du beskriver. Det er nervesystemet ditt som prøver å beskytte deg.

At du både er livredd for å bli sett og samtidig blir så glad av teater kan eksistere samtidig. Det ene utelukker ikke det andre. Mange som elsker scene og kunst, kjenner akkurat på den samme konflikten.

Jeg forstår at at samtalen med læreren også ble skummel. Selv når voksne vil hjelpe, kan det føles som et ekstra søkelys. Men det at en lærer så at du hadde det vanskelig og tok kontakt, er faktisk et tegn på at du ikke er alene, selv om det føles sånn akkurat nå.

Du trenger ikke “fikse alt” nå. Kanskje prøve en av disse:

På teater: Det er lov å ta pauser, stå litt i bakgrunnen, eller bare være til stede uten å prestere fullt. Det teller.
Hvis det hjelper: Avtal et lite tegn eller en plan med en lærer, så du slipper å forklare med ord når det blir for mye.
Minn deg selv stille på: Jeg er trygg akkurat nå. Jeg trenger ikke forsvinne. Dette går over.

Hvis tankene blir så tunge at du er redd for deg selv, er det utrolig viktig å snakke med en voksen med en gang. Siden du er 14, trenger du støtte av en forelder eller foresatt, en lærer du stoler på eller helsesykepleier på skolen. Og hvis det kjennes akutt: Mental Helse: 116 123 (gratis, døgnåpent), Kirkens SOS: 22 40 00 40 eller chat (døgnåpent).

Du fortjener hjelp. Du fortjener å få beholde gleden ved musikkteater uten at det gjør deg vondt.

Håper svaret mitt er til hjelp.

Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier

Besvart: 18.1.2026