Hvordan skal jeg håndtere sånt?

Hei! Dette forstår jeg er ordentlig vanskelig for deg. Jeg må si at jeg oppriktig talt er imponert over måten du har klart å håndtere hans "traume overføring" på deg, som det kan kalles. Med det menes at hans reaksjoner fra tidligere dårlige opplevelser overføres på deg som om det er sånn nå, mens det overhode ikke er sånn i det hele tatt.

I dag skal jeg være litt streng. Ikke med deg, men mot han, men det er dessverre du som leser det først. Så kan du gjerne vise det jeg har skrevet til han også, eller si i samtale med han at rådgiver innen atferdsvitenskap på ung.no sa dette. Slik at det ikke faller helt på deg.

Jeg synes du skal sette ned foten og si at nok er nok.

Jeg sier det med kjærlighet og omtanke til deg, og jeg er en fremmed fagperson som vil deg vel på den andre siden av mobilen/pcen, så jeg kan tenke meg at du kan klare å si dette med enda mer kjærlighet og omtanke enn meg - til han. For det er det som er motivasjonen bak budskapet mitt her.

Du trenger å sette grenser og si at nok er nok. Det er ikke greit at det blir et lite helvete hver gang man skal gjøre noe, som vekker gamle minner i han.

For at dere skal ha det bra, så må han omstille seg på at det er deg han er sammen med, og det er de erfaringene han deler med deg han skal basere seg på. Og i spørsmålet ditt til meg så skriver du at du har prøvd å vise han i tre år at du er til å stole på. Det er en god stund det, altså!

Dere vet begge to at han selv opplever ubehag i kroppen når du skal ut på noe gøy, med andre mennesker, med alkohol eller med andre gutter som kanskje kan synes at du er pen (noe du sikkert er, og noe de kanskje kan gjøre - men det betyr jo ikke at du er utro for det).

Sånn er det.

Kanskje man skal prøve å legge fokuset vekk fra det, men heller over på dere? Hva er det som er bra i relasjonen deres? Hva bør bli enda bedre? Hva er det du gleder deg til ved å dra på konsert/festival/andre sosiale ting. Hva er det han kan glede seg over, på dine vegne at du skal?

Så ny regel: du skal ikke bli lei deg når du egentlig skal glede deg til noe. Da bør han enten: 1. holde det inni seg, 2. snakke med noen om det som ikke er deg eller si at 3. jeg reagerer på en måte som ikke er sunn, jeg beklager, jeg skal ta mitt ego til side og si at jeg er glad på dine vegne for at du skal gjøre noe du gleder deg til.

Dere kan også snu på det sammen og tenke:

Vi kan ikke bestemme over hva andre skal gjøre, men vi kan bestemme eller prøve å ta tilbake kontrollen over hvordan vi selv reagerer og velger å fremstå. Så i stedet for at dette skal være utfordrende for oss, la oss prøve å se om dette kan være noe som gjør at vi kan komme enda nærmere.

Når det er sagt, så tror jeg - fra min side - at dette kan være vanskelig for han å håndtere alene. Dette siden han har gjentatte ganger opplevd at noen ikke er snille med han og ikke er til å stole på... Så jeg tror det kan være godt å få hjelp av en fagperson. Det vil også ta presset bort fra dere to. Be han ta kontakt med legen sin for henvisning til psykolog, oppsøke helsestasjon for ungdom eller helsesykepleier på skolen.

Så tror jeg på det å snakke sammen åpent om det kan være en god ting - men ikke la det ta for mye plass.

Prøv å bruk tiden sammen på å bli bedre kjent, nyte hverandre og den andres selskap, snakke om små og store ting, gjøre en koselig aktivitet eller bare være stille sammen.

Artiklene under er til inspirasjon, vi kan alle bli bedre kjent med hverandre, uansett hvor lenge vi har kjent hverandre.

Jeg synes han er heldig som har deg og jeg kan tenke meg at han har mange fine sider, som gjør at dere er heldige som har møtt hverandre.

Å sette grenser er også å være snill og omsorgsfull. Ikke vær redd for det.

Sender deg en god klem og jeg heier på deg og dere! <3

Med vennlig hilsen rådgiver innen atferdsvitenskap, ung.no.