Jeg liker å være alene, men mamma respekterer det ikke

Hei!

Så fint at du skriver til oss.

Dette forstår jeg at du syns er vanskelig. Det er vondt å føle at man ikke blir respektert for den man er og at det ikke blir tatt hensyn til hvordan man liker å ha det.

Det er ikke rart å like å være alene. Det er mange mennesker som trives i sitt eget selskap. Man kaller det for å være innadvendt - da trives man godt alene og henter energi alene, eller utadvendt - da trives man best med andre og henter krefter på samvær med andre mennesker.

Samtidig kan jeg forstå mammaen din. De aller fleste foreldre ønsker at barna sine skal ha det bra. Det er helt normalt at man ikke ønsker å snakke så mye med foreldrene sine når man er ungdom, men det kan være vanskelig for mamma å se at du sitter mye alene og samtidig ikke ønsker å prate med henne. Det kan nok oppleves som litt sårt for mamma at hun ikke vet så mye om hva du tenker på og hvordan du har det.

Jeg vil anbefale deg å sette deg ned med mamma og forklare henne ordentlig hvordan du liker å ha det og hvorfor. Du skriver at du ønsker å komme til mamma og prate når du er klar, og det tror jeg at er viktig å si til henne. Kanskje dere kan "møtes på halvveien". Dersom du lover henne at du vil si fra om det er noe som er vanskelig, kan hun kanskje klare å ikke forvente at dere skal prate sammen hver dag.

Dersom det er sånn at det er noe du tenker på som du ikke ønsker å prate med noen om, vil jeg anbefale deg å snakke med helsesykepleier på skolen din. Det er viktig å sette ord på det man tenker på, selv om man ikke liker å snakke med andre. En helsesykepleier er en fagperson med taushetsplikt, og for mange kan det føles lettere å snakke med en profesjonell enn med venner og familie.

Les gjerne artiklene under, jeg tror de kan være nyttige for deg.

Lykke til!

Vennlig hilsen helsesykepleier, Ung.no