Planlegger selvmord men vil ikke dø, har strevd lenge

Hei du

Så fint at du tar kontakt. Det er vondt å høre at du har hatt et strevsomt liv. Når man har opplevd mye vanskelig kan man begynne å tenke på om ting ikke skal bli bedre og noen kan oppleve at de får selvmordstanker. For mange er selvmordstankene ambivalente (altså at man både vil og ikke-vil dø) og det kan ofte handle om et ønske om at psykisk smerte skal ta slutt heller enn at man egentlig ønsker å være død.

Det høres ut som du er ambivalent og at du har noen viktige ting som holder deg i livet. Det er fint at du husker på at mange bryr seg om deg. Det er mange som er glade i deg og ønsker å være sammen med deg. Du har venner som du ønsker å flytte på hybel sammen med. Det kan være lurt å huske på hva du har av gode relasjoner og gode ting i livet for å klare å holde fast i livet. Det er også viktig å huske på/minne seg selv på at det å ta sitt eget liv ikke er en flukt fra kun psykisk smerte - det er et endelig valg som du aldri kan ta tilbake. Målet blir dermed å øve deg på å holde ut den psykiske smerten som du nå kjenner på - denne vil ikke vare evig og du vil dermed få kunne oppleve at ting blir lettere. Dersom du er død får du ikke denne erfaringen.

Du forteller at noen hater og misliker deg. Jeg kan ikke si at dette ikke er sant men husk også på at når man har det veldig vanskelig psykisk kan veldig mange føle seg som en byrde for andre selv om dette ikke stemmer for de andre. Det er vanlig at man tenker veldig negativt omkring egen person og egen verdi og når man har det som verst kan man miste grepet omkring at man egentlig er en person som er viktig. Jeg ønsker derfor å minne deg på at du er viktig!

Jeg råder deg til å finne måter å regulere de vanskelige tankene og følelsene på. Du kan snakke med vennene dine/familie, gå en tur, ta en varm eller kald dusj, se på serie, tegne, skrive dagbok, du kan chatte/snakke med noen anonymt dersom du ikke ønsker å åpne deg for psykologer/leger - se f.eks her.

Jeg råder deg også til å forsøke å finne ut for deg selv hva som er forandringsønsket ditt: altså hva er det som er sterkest i ønsket ditt om å leve - hvordan kan du gjøre forandringer/endringer som tar deg mer dit og mer vekk fra smerten og det fastlåste. Du kan be om hjelp hos de som du er glad i og som er glad i deg til å finne på ting og aktiviteter som er gode for deg slik at du får pusterom fra smerten.

Jeg vil selvsagt også råde deg til å snakke åpent med psykolog og lege istedenfor å ikke fortelle hvordan du har det. Men jeg har forståelse for at du bestemmer dette selv og at jeg ikke kan si at du skal. Men husk på at de som jobber tett med slike ting vil kunne ha gode råd og hjelp som du potensielt går glipp av når de ikke forstår hvor vanskelig du har det fordi du holder det inni deg. Trenger du akutt hjelp med en gang kan du ringe 116 117 uansett hvor du er i landet!

Ønsker deg bare det beste.

Med vennlig hilsen psykologen