Har aldri funnet gleden i å leve. Er ekstremt sliten og har mistet håpet.

Hei,

det er skikkelig tung når man mister håpet! Da er det helt naturlig at du samtidig tenker at livet ikke er verdt å leve, og ikke kan se for deg et langt liv. Det betyr ikke at du alltid kommer til å føle og tenke slik! Det betyr at livet ditt, slik det er nå og har vært de siste årene, har vært vanskelig.

Kanskje er det ting i livet ditt som må endres før du får det bedre? Husk at du fortsatt er i startfasen av livet. De ulike fasene er ofte veldig forskjellige. Om man feks ikke trives på skoen kan et nytt sted og erfaringer med nye mennesker føre til store endringer. Du vil oppleve deg selv annerledes og tenke nytt om fremtiden.

Prøv å beholde et lite håp om endring, uten at du krever for mye av deg selv. Om du klarer det er det lettere å fortsette. Forsøk å legg merke til små ting, som gir snev av glede. Det kan være så lite som en pause fra det du sliter med eller en aktivitet som gir et blaff av glede/interesse.

Angst, depresjon og OCD er lidelser som gjøre deg veldig sliten. Det er ikke rart du kjenner at det er tungt å våkne og gå på skolen.

Du har prøvd ulike behandlinger, men opplever ikke at det har blitt bedre. Det betyr ikke at det ikke finnes behandling eller andre endringer som vil kunne hjelper deg. Det betyr bare at den behandlingen du har fått av en eller annen grunn ikke har fungert for deg. Kanskje har du ikke vært helt klar. Det handler om å møte de rette menneskene til rett tid. Om du ikke gir opp vil det skje.

Du nevner at du blir nervøs og ikke klarer å si hvordan du har det. Dette bør du nevne for din fastlege eller noen andre du kjenner deg trygg på. Det gir dem muligheten til å møte deg på en bedre måte. Jo mer ærlig du er om hvordan du har det, jo lettere er det å gi riktig hjelp.

Sist vil jeg si at det er vondt når samtaler avsluttes. Jeg får inntrykk av at avslutningen med helsesøster har vært vond. Du skriver at du etter det har gitt opp håpet. Det er helt naturlig at du ønsker å gjøre alt du kan får å få det bedre. Samtidig er det mye vi ikke kan endre, men må lære oss å tåle/la være der, uten å gi det for mye fokus.

Et eksempel på dette er vi ikke kan fjerne frykt. Isteden må vi lære å leve med frykten uten å frykte den. Kan det være noe av dette hun har ment? Det er uansett ikke lett å ta en pause. Spesielt ikke om hun har vært en god støtte. Om du er usikker på noe rundt pausen, synes jeg du skal snakke med henne om dette. Kanskje er hun ikke klar over hvordan du har det. Fortell henne at du etterpå har gitt opp.

Jeg håper du gir livet en sjanse. På et tidspunkt vil det kjennes lettere! Sender deg varme tanker!

Vennlig hilsen

Psykolog, ung.no