Jeg er redd for å bli sittende fast og ikke klare det jeg vil

Hei,

Så fint at du skriver til oss når du kjenner deg så redd og usikker på hva du skal gjøre.

Følelser er fint og viktig å ha, fordi de gir deg og andre informasjon om hvordan du har det, og hva du synes om det som skjer rundt deg. Samtidig er det sånn at når du har hatt det mye strevsomt, så vil du kunne kjenne veldig mange ulike følelser samtidig, og det kan bli vanskelig å bli helt klok på hva du burde gjøre, hva du skal velge.

Det kan også være sånn at du får litt panikk av følelsene dine, og føler du må gjøre noe med dem, før du egentlig forstår hva de kommer av og hvordan du skal tolke dem. Frykt har spesielt en tendens til å få oss til å tro masse spesifikt om det vi ikke kan vite noe om, og tenke at vi må handle på det.

Jeg tror midt i det som kjennes litt, eller ganske, kaotisk ut, så er det viktig å ikke tenke for langt fram. Når du tenker at dette ikke kommer til å gå, er det basert på at du er sliten og stresset og strever her og nå, eller er det mer en frykt for at det skal gå dårlig? Det gjelder både det å søke deg videre, og det å eventuelt ta et friår.

For selvsagt kan det være viktig å ta et valg ut i fra det du kjenner nå, om du er sliten og ikke tror du kommer til å mestre mer skole med det første. Men det er også viktig å huske på at du ikke vet hvordan fremtiden blir, om du kommer til å klare det eller ikke, og i så fall hva.

Kanskje er du nødt til å prøve deg fram. Det er heller ikke sånn at det er helt sånn at enten klarer du det nå, ellers klarer du det aldri. Du kan prøve å søke, prøve å gå videre på skole, og så ta pause om det ikke fungerer, eller du kan prøve med friår og se hvordan det går.

Det er sjeldent sånn at vi har én eneste sjanse til å få til livet slik vi vil, eller få til et liv som er bra. Det finnes mange ulike veier du kan gå, og kanskje må du teste og prøve deg litt fram. For du vet ikke hva fremtiden vil bringe, du vet ikke om du ikke vil klare skole, og du vet ikke om du vil kollapse av et friår.

Så vil det nok være viktig for deg å få litt støtte og trøst når du har det som du beskriver. Har du hatt noe oppfølging eller behandling underveis i barndommen, eller har du levd med moren din og hennes problemer alene over tid?

Er det noen du har snakket med, eller kan snakke med, om hvordan du har hatt det og har det? Har du noen gode folk rundt deg du stoler på, og som behandler deg bra? Jeg tror det er viktig at du snakker med de du kan, og om du ikke har noen nå, at du tar kontakt med noen.

Når du både har hatt flere påkjenninger, og du nå er så redd og stresset, så er det ekstra viktig å søke støtte. Det vil kunne være forskjellen på hva du klarer og orker, og at du ikke sliter deg ut i fortsettelsen.

Jeg legger ved noen nummer til ulike hjelpetelefoner, det kan være en god start for å få snakket om det som er vanskelig, og for å øve på det å snakke med andre.

Du kan også ta kontakt med fastlegen din, eller snakke med noen på helsestasjon for ungdom. Kanskje er det også et tilbud med helsesykepleier eller liknende på skolen din?

Jeg legger ved noen artikler i tillegg, og håper noe av dette hjelper deg videre.

Du kommer ikke til å bli sittende fast i et hull selv om du kan bli redd for det. Du kan når som helst få hjelp til å komme deg ut, og komme deg videre. Kanskje blir det vondt og vanskelig, kanskje blir det ikke lett. Men du kommer ikke til å sitte fast for evig.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no