Mamma lar meg ikke gjøre noe, hun er redd for meg. Hva gjør jeg?

Hei!

Jeg skjønner at du er lei når mammaen din ikke lar deg gjøre noe av det du synes er gøy! Du skriver at mamma er sykt redd for deg. Det er typisk at når foreldre blir for redde for at noe skal skje noe med barna deres så begynner de å kontrollere for mye. Det er forståelig at hun vil passe på, men hun kan ikke beskytte deg så mye at livet ditt blir dårlig av det, slik du opplever nå.

Det er normalt at foreldre begynner å bekymre seg for alt det nye som kommer når barna deres går fra å være småbarn til ungdommer. Da er det jo vanlig å ville mer ut av huset og være utenfor foreldres kontroll. Og det kan mange foreldre synes er skikkelig vanskelig og skummelt. Og nytt! Men på et tidspunkt så må mamma trekke seg litt mer tilbake og la deg få erfaring og ta mer ansvar for ditt liv. Du har rett til å bevege deg fritt rundt på kveldene. Du har rett til å få drive med de fritidsaktivitetene du vil, som sykling og slalåm. Og du har i alle fall rett til å få være med venner. Når du nå snart er en ungdom bør du få bestemme mer livet ditt selv, med mindre du gjør noe som er til skade for deg selv eller andre (men det får jeg ikke inntrykk av at er situasjonen her?).

Du spør hva du skal gjøre. Mitt tips er at du forsøker å ta en prat med mamma en dag dere er venner og ikke krangler fra før av om regler eller hva du får lov til og ikke. Kanskje blir hun ikke så sint da, hvis du snakker med henne når det er god stemning.

Du trenger ikke si at du syns mamma er streng. Du kan heller si at du ønsker deg mer frihet. Og du kan si at du savner å være mer med venner og at du faller ut av det sosiale når du ikke kan sykle til vennene dine. Du kan si at du vil at mamma skal fortsette å passe på deg men at hun må tre et skritt til siden og la deg få prøve ut ting nå som du snart er tenåring. Du kan si at du vil love å fortelle henne om det skulle skje noe dumt. Eller ringe henne dersom du trenger noe hjelp eller råd. Du kan si at du gjerne vil snakke med mamma om hvordan du har det men at du må få ha privatliv og gjøre gøye ting med venner også.

Tenk ut hva som ville være den viktigste tingen for deg å aller først få mer lov til. Er det å være mer ute venner? Å være ute lenger? Å få sykle alene? Ta buss? Slalom? Velg ut en ting og be om at dere prøver ut den først. Vær forberedt på å både gi og ta, og hør på det mamma sier også.

Du kan i tillegg be foreldrene til noen av vennene dine ta en prat med mamma. De kan fortelle om sine innetider og regler, og kanskje foreslå at du har de samme? Hvis foreldre i en vennegjeng samarbeider om slike ting pleier det å være trygt og bra for alle. Det er lettere å komme hjem i tide når en venn også skal hjem på samme klokkeslett.

Klarer du å bli sittende rolig i samtalen selv om du kjenner deg sint inni deg, så er det skikkelig bra!

Vis gjerne mamma denne nettsiden: Foreldrehverdag/å sette grenser. Der vil hun finne mange gode tips fra oss til foreldre.

Til slutt vil jeg si til deg at det er mamma sitt ansvar å jobbe med å tåle å ha mindre kontroll over deg. Selv om hun hadde en type liv da hun var yngre så kan hun ikke forvente at du skal bli som henne. Hun kan heller ikke la bekymringene sine overføres til deg slik at du blir hindret i å leve et normalt liv eller slik at du også begynner å bekymre deg mer enn nødvendig for eget liv. Det er fint at du også har tenkt på dette allerede.

Hvis mamma fortsetter å være så redd for deg fremover at hun ikke lar deg gjøre noe mer, uansett om du prøver en ny prat, så tenker jeg at du bør kontakte noen andre voksne for å få hjelp til å løse situasjonen. Da kan du f.eks gå til helsesykepleier på skolen din og fortelle det samme der, som du har fortalt her. Så vil du få hjelp. Helsesykepleier kan evt. snakke med mamma sammen med deg.

Kanskje du også kan vise svaret mitt til mamma, eller fortelle hva jeg svarte? Så kan dere ta en samtale ut ifra det.

Jeg legger ved noen artikler under svaret mitt som jeg vil du skal lese. De handler om hvordan man kan snakke med foreldre som ikke forstår. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no