Foreldre lar meg ikke ha telefonen min eller være med venner. Jente 16

Hei!

Jeg skjønner godt at du reagerer på foreldrene dine. Når man har blitt så gammel som 16 år så er det jo vanlig å få ha telefonen sin mest mulig i fred og bestemme over den selv. Du har rett på privatliv. Barn og ungdommers rett på privatliv står det skrevet om i barnekonvensjonen artikkel 16. Den konvensjonen gjelder deg! Det har ikke noe å si at det var foreldrene dine som kjøpte telefonen til deg. Bruken for deg er allikevel privat og de bør ikke ta telefonen din uten at det er en spesifikk grunn.

Er det noe som har skjedd som tilsier at du ikke er til å stole på? F.eks om du har drevet med noe på telefonen som er skadelig for deg og de må følge ekstra med? Da kan de ha lov til å ta den. Men hvis ikke det er en spesiell grunn så kan de ikke bare ta den fra deg. Det er bedre at foreldrene dine snakker med deg om grunnen til at de ikke stoler på deg og at dere finner ut hva som skal til for mer tillit. De må kunne forklare hva du eventuelt kan gjøre for at de skal stole mer på deg og dermed at du kan få ha telefonen oftere i fred.

Så hva gjør du? Jeg håper du klarer å snakke med foreldrene dine en gang ting er rolig hjemme, en gang dere ikke allerede er i en telefon-krangel. Da er det lettere at man klarer å lytte til hverandre.

• Si til dem at du trenger å få mer privatliv og at du lurer på hvordan dere kan samarbeide om det. Da kritiserer du ikke dem, du sier bare hva du ønsker. Du skal antageligvis fortsette å bo hjemme en stund til, og så blir du eldre og eldre og får mer rett til privatliv. Da må dere jo bli enige om hvordan dere skal forholde dere til hverandre, selv om de kan bestemme mindre og mindre over deg.
• Spør dem hvordan dere skal finne ut av det å "trappe ned" kontrollen. Kanksje må du finne deg i å ikke få ha den på rommet om kvelden. Men ut over det tenker jeg du bør få ha den så mye du vil selv, uten at de trenger å kommentere.
• I denne teksten finner du 10 tips til hvordan du kan ta mobil-praten med foreldrene dine.

Når det gjelder vennene dine kan jeg tenke meg at skepsisen til foreldrene dine ovenfor de som er trans og lhbtq handler om at det er ukjent for dem. Kanskje kjenner de ingen selv som er trans eller lhbtq? Når noe er ukjent er det lett å bli imot det, fordi man er utrygg. Det er ikke OK, har man usikkerheter må man som voksen gjøre det man kan for å få mer kunnskap istedenfor å bare skyve det man er usikker på vekk fra seg.

Kanskje kan du snakke med foreldrene dine om dette og? Du kan si at du har fine venner og at du gjerne vil invitere dem hjem. Om de kommer hjem til deg kan foreldrene dine bli bedre kjent med dem og da vil de bli mindre usikre. Du kan kanskje også vise foreldrene dine videoer av vennene dine på telefonen din, der dere gjør morsomme ting og har det fint. Og du kan høre om noen av foreldrene til vennene dine vil ta kontakt med foreldrene dine og bli litt kjent? Jeg tipper at vennene dine har helt vanlige voksne. Det kan hjelpe å skape mer kontakt sånn. Jo mer foreldrene dine vet om hvem vennene dine er, jo større sjans for at at de vil la deg være med dem.

Fortsetter de å ta telefonen din hele tiden, og fortsetter de å nekte deg å være med vennene dine må du si ifra til noen andre voksne. Da kan du f.eks ringe Røde kors-telefonen og høre hva de råder deg til. De er ekspert på å hjelpe ungdommer som blir utsatt for for mye kontroll.

Lykke til, håper dette ga svarene du trengte.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no