Hvordan kan jeg takle at farfar med Alzheimer føles som en annen person?

Hei jente 14 år.

Tusen takk for at du deler dette. Det høres både vondt og vanskelig ut å være i den situasjonen du er i. Jeg skal prøve å svare deg så godt jeg bare kan.

Det er helt normalt å savne den farfaren du kjente før sykdommen. Når noen får Alzheimer, kan de forandre seg mye, og det kan føles som om man mister litt av personen selv om den fortsatt lever og er der. Det du beskriver – at han er stille, og at du føler han er annerledes – er noe mange pårørende opplever.

Det er også helt vanlig å kjenne på at venner ikke helt forstår, siden de kanskje ikke har opplevd det samme. Det betyr ikke at følelsene dine er feil – tvert imot, de viser at du bryr deg og at du har et stort hjerte.

Noen ting som kan hjelpe:

• Snakk med en voksen du stoler på (mamma, pappa, en tante, helsesykepleier på skolen eller helsestasjon for ungdom) om hvordan du har det. Det kan være godt å dele tankene med en voksen du kan snakke åpent med om dette.
• Når du besøker farfar, kan du ta med noe som minner deg om hvordan han var før, f.eks. bilder, musikk eller en liten ting dere begge likte. Selv om han er stille, kan det være fint å sitte sammen og dele noe kjent. Det kan han også sette pris på selv om han ikke klarerå uttrykke det.
• Husk at du gjør en viktig ting bare ved å være der. Selv om han ikke viser det på samme måte, kan nærværet ditt gi trygghet.
• Det er lov å være trist, sint eller forvirret. Ingenting av det er feil.

Du savner farfar slik han var, og det er en helt naturlig sorg. Det at du fortsatt besøker ham, selv om det er vanskelig, viser hvor modig og snill du er. Jeg heier på deg og det er bare å skrive til ung.no igjen hvis du føler at du trenger det. Alt godt til deg.

Vennlig hilsen helsesykepleier i samarbeid med ung.no