Jeg føler meg veldig sensitiv, men samtidig som jeg ikke kjenner noe

Jente, 16

Hei, har et litt forvirrende spørsmål, hva er galt med meg? jeg er egentlig dritsensetiv og irriterer meg av alt andre personer gjør, til og med mine beste venner kan gjøre meg så sur bare fordi de er der, man skulle tro jeg har mye følelser pågrunn av dette, men tverdt imot, jeg føler ingenting nesten, sånn psykisk. Jeg føler meg kun akkut glad/trist med en gang det skjer noe, men det varer ikke, jeg gråter aldri, selv om jeg har opplevd ting som flere får traumer av, men ikke jeg? og jeg vet at dette ikke er en traume respons fordi jeg har alltid vert sånn, jeg er en sykt sensetiv og engstelig person som overtenker alt men aldri andre følelser, dette er veldig frustrerende fordi jeg føler meg tom, har prøvd å ta livet mitt da jeg var litt yngre, bare skjønner ikke hvorfor? jeg er ikke lei meg?? heller ikke glad??

Svar

Hei,

Det du spør om er egentlig et ganske stort spørsmål som kan komme av mange ulike ting.

Når det handler om det å kunne føle og skjønne følelser, så kan det handle om - og handler nok om - flere ulike ting.

Derfor er det litt vanskelig for oss her i ung å svare deg på akkurat hvorfor du kjenner det på denne måten.

For meg høres det ut som du har opplevd flere alvorlig ting (du nevner traumer og selvmordsforsøk), og at det du beskriver har å gjøre med hvordan du har hatt det i lang tid.

Da er det nok lurt for deg å snakke ordentlig med noen i nærmiljøet ditt om dette, om du vil ha mer klarhet i tanker og følelser, og hvorfor du har det som du har det.

Vi mennesker er ulike når det kommer til følsomhet og følelser, men vi kan også stenge av det å kunne kjenne følelser på ulike måter.

Noen tenker mye fordi de har stengt av følelsene sine, for eksempel. Eller kanskje du har noen forventninger til hvordan du skal kjenne følelser eller hvor mye, som ikke stemmer med virkeligheten.

Uansett er dette lettere å finne ut av sammen med noen som kan snakke med deg over tid, og få litt mer klarhet i historien og reaksjonene dine.

Du kan snakke med helsesykepleier eller noen på helsestasjon for ungdom, eller snakke med fastlegen din. For å få i gang samtalen kan du vise det du har skrevet til oss, hvis du synes det er vanskelig å starte snakke om det.

Jeg håper dette hjelper deg litt videre, og ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no

Besvart: 20.11.2025