Det virker som at mamma har begynt å bli lei av å være mamma

Hei!

Jeg kan forstå at følelsen du sitter med er vond. Hvis moren din gir inntrykk av å være lei av å være din forelder, eller at hun angrer på at hun ble gravid med deg så kan jo dette gå ut over selvfølelsen din og det fortjener du ikke. Alle trenger vi fra våre nærmeste at de gir oss følelsen av å være elsket og være bra. Du fortjener også å få det!!

Jeg håper du kan tenke på at slike kommentarer fra mamma handler om at hun er sliten nå, mer enn at hun egentlig mener at du ikke er en god person. Man kan få seg til å si mye rart når man er lei og sliten. Så tenk at dette handler mest om mamma og ikke om at du har gjort noe feil<3

Når du beskriver situasjonen hjemme får jeg inntrykk av at rollene hjemme hos dere er litt snudd på hodet og at det er du som må hjelpe mamma og være den "voksne"? Det er fint at du rydder og lager middag eller bidrar på andre måter. Men det skal ikke være sånn at hele hverdagen hjemme avhenger av deg. Det er aller mest forelderen som har ansvar for at det er trygt og at rutinene er på plass i en familie.

Det er synd at moren din tok det som et angrep da du forsøkte å si ifra! Kan du likevel prøve på nytt? Du kan prøve noe av dette:

• Forsøk å finne et tidspunkt der mamma virker å være i OK humør og dere har en rolig stund. Kanskje i helgen en gang? Etter at dere har spist eller gjort noe hyggelig sammen? Helst når broren din ikke er der.
• Kom med konkrete eksempler på ting som gjør at du syns det er vanskelig hjemme. F.eks at da mamma sa at hun angra på at hun var gravid med deg så ble du mer såra enn hun kanskje forstod. Eller at du syns de er leit at hun ikke lenger lager middag til dere. Eller at du savner å gjøre dine egne ungdomsting siden du hele tiden må ordne ting til deg og broren din. Det er konkrete ting som er lettere for henne å forstå, enn at du f.eks bare sa "liker du meg ikke lenger eller?", eller "du gjør jo aldri noe hjemme lenger jo". Om man sier sånne ting er det lett at foreldre bare går i forsvar og bli mer sure.
• Du kan også si at du savner at dere alle tre spiser middag sammen som mamma har laget. Eller savner at mamma er mer sammen med deg og hjelper deg med dine ting (f.eks lekser?) Du kan si at det er hyggelig om dere kunne pratet mer sammen. Andre ting du skulle ønske var annerledes? Si det!
• Spør om mamma kan fortelle litt hva som er situasjonen for henne. Du merker jo uansett at det er noe, det er bedre at hun er ærlig med deg om hvorfor hun virker så lei. Trolig handler det ikke om deg, men om andre ting i hennes voksenliv, som det at hun savner ungdomstiden sin.

Selv om det ikke er ditt ansvar å hjelpe mamma så kan det være godt for deg å få vite hva som skjer med henne nå. Da slipper du å gå og lure, eller tenke at det er noe galt med deg (for dette er ikke din skyld!). Men det er mamma selv som må ta tak i problemene sine hvis hun kjenner at hun har det vanskelig. F.eks kan hun gå til fastlegen sin for en prat.

Ellers lurer jeg på - har du andre nære voksne personer i familien din som du kan dele dine tanker med? En annen forelder? Besteforelder, tante/onkel, eller en av mammas venner? Det er viktig at du også sier ifra til noen andre voksne om det du føler på, slik at du tar bekymringen litt vekk fra dine egne skuldre og over på de som er voksne i familien.

Det kan jo hende at den andre voksne du prater med kan ta et ansvar her for å be mamma om å søke litt hjelp, eller kan komme hjem til dere og hjelpe mer til. Hvis moren din har problemer så finnes det god hjelp å få.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg håper mamma vil høre på deg om du får pratet med henne om bekymringen din. 

Hvis du sjekker ut artiklene jeg har lagt ved under svaret mitt så får du blant annet flere tips til hvordan du kan snakke med henne på en god måte og du kan få oversikt over hva vi på ung mener det er vanlig å ha ansvar for og ikke i en familie. Lykke til! 

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no