Er på et dårlig sted i livet, deprimert, vil gi opp. Barnevern involvert.

Hei du!

Så fint at du tar kontakt når du har det vanskelig.

Det høres ut som du har det ganske komplisert nå og at det er mye som er sammensatt og vanskelig. Dersom vennene dine har kuttet deg ut fordi du var i utlandet synes jeg ikke at de behandler deg bra. Det høres som de på en eller annen måte har blitt lei seg eller skuffet når de har sagt at de har følt seg ignorert. Kanskje var de usikre på om du var interessert i å være sammen med dem dersom de ikke hørte fra deg. Jeg mener likevel ikke at dette er en god grunn til å kutte deg ut - men det høres ut som det har skjedd noen vanskelige misforståelser her. Det høres ikke lett ut dersom de ikke lytter til deg når du forsøker å snakke med dem. Kanskje går det an å sende en melding der du forklarer hva som har skjedd fra ditt ståsted og også forteller at du ønsker å være sammen med dem og ikke liker at dere har mistet kontakt? Ofte er det mye som kan ordnes opp i gjennom kommunikasjon.

Når det gjelder at foreldrene dine straffer deg så er dette ikke lov dersom det gjelder fysisk straff. Det er kanskje derfor barnevernet er tenkt inn i bildet. Du forteller at det har vært dritt å har vært i kontakt med dem før og det er jeg lei meg for å høre. Barnevernet blir koblet inn dersom det er mistanke om at barn/ungdom ikke har det så godt hjemme. Dette er ment for å støtte og hjelpe familien det gjelder slik at det skal bli bedre å være hjemme for alle parter og det er fokus på barn og ungdom som står først. Det skal veldig mye til for å "sende deg bort". Dersom du er bekymret for dette er det lurt å snakke med kontaktperson i barnevernet om dette og hva som eventuelt skjer og ikke skjer. Kanskje er ikke dette noe å bekymre seg for selv om du er redd for at det skal skje.

Du forteller at du ikke vil snakke med noen om det du opplever og det tenker jeg at ikke er så bra. Når man er alene om så store og sammensatte følelser og tanker så er det ikke så lett å vite hva man skal gjøre. Da har du ingen å få tørst, tips og støtte av. Du blir da gående alene med alle tankene og følelsene dine knyttet til alt det du opplever og det er ikke så lurt. Så selv om du kan grue deg for det så tenker jeg det kan være lurt å snakke med noen voksne utenfor familien om hvordan du har det. Det er tydeligvis allerede lærere som har blitt bekymret for deg siden du forteller at de tenker du er deprimert. Da kan du snakke med en lærer dersom det føles OK eller du kan ta kontakt med helsesykepleier på skolen din - husk at de som jobber som helsesykepleier på skoler er vant til å snakke med andre på din alder om alt som er vanskelig. Der kan du får råd og veiledning til hva du bør gjøre videre.

Jeg ønsker deg masse lykke til!

Med vennlig hilsen psykologen