Jeg vil ikke bli voksen...

Hei!

Takk for at du deler tankene dine med oss. Jeg forstår at du har mistet mye av ungdomstiden din til sykdom og at du føler du har gått glipp av mye. Det kan jo gjøre at man kan kjenne både en sorg og at man har behov for å ta igjen det man har mistet.

Det å bli voksen handler jo om å ta mye ansvar akkurat som du sier og ungdomstiden handler jo nettopp om å være i en slik prosess hvor man gradvis skal inn i de voksnes rekker.

Så blir det jo individuelt når man føler seg klar for det. Slik jeg forstår deg så er du klar for å bryte ut av et mønster hvor du sitter mye hjemme og kjeder deg og at det kan virke vanskelig å komme i gang med å gjøre noe annet.

Det høres også ut som vennene dine ikke er så opptatt av å finne på noe så kanskje dere sånn sett har til felles at dere på en måte kan gå glipp av noe alle sammen? Kan det være en slags trøst å tenke på?

Mitt beste råd til deg er å begynne med å finne noe du har lyst til å gjøre. Kan du være den som tar initiativ overfor vennene dine? Foreslå noe dere kan gjøre sammen?

Er det ellers andre ting du ser for deg at du kunne tenke deg å gjøre? Vet du om andre du kan spørre om å være med på å gjøre noe du har lyst til?

Det kan være vanskelig å spørre andre noen ganger men det er en fin måte og gi seg selv muligheten til å få være med på noe man har lyst til.

Jeg vil også anbefale deg å be om samtale hos helsesykepleier på skolen din slik at du kan få snakket om den sorgen du føler over hva du har mistet og om de mulighetene som du fortsatt har til å oppleve noe av det du drømmer om.

Jeg legger ved noen artikler til deg som kan være til hjelp for deg å lese.

Lykke til!

Hilsen psykiatrisk sykepleier