Jeg mangler det å ville være med i samfunnet. Hvorfor er jeg sånn?

Hei! Så fint at du sender inn spørsmål til oss, slik at vi kan være her for deg og utforske litt ved dette. Hvorfor du er sånn, det er vanskelig å si for meg fra her jeg sitter nå - og det er ikke alltid vi vet hvorfor heller. Den eneste som kan svare på det blir eventuelt deg, og det er ikke sikkert du kan det. Vet du hvorfor det har endret seg? Hva er det som har endret seg inni deg selv, eller i livet ditt den siste tiden?

Jeg tenker at hvorfor ikke er så viktig. Jeg er mer fokusert på hvordan?

Hvordan har du det nå, inni deg? Hvordan har du det med deg selv og omgivelsene rundt deg? Hva er det som er bra med slik du lever nå? Hva er det du vil ta med videre? Hva ønsker du å endre på?

Når jeg leser spørsmålet ditt, så spør jeg meg selv om du kanskje kan være deppa, lei deg eller bærer på en sorg. Kan dette stemme? Eller tar jeg feil? Her kan det hjelpe deg å lese artikkelen om depresjon under.

Jeg tror også, uansett om hvordan du har det - at det kan være godt å snakke med noen. Her kan helsesykepleier på skolen, helsestasjon for ungdom eller en voksen du er trygg og stoler på være til hjelp. Jeg forstår at du er redd for at ting skal bli dumt i framtiden, men jeg er ikke så redd for det. Ting pleier å ordne seg for de aller, aller fleste - hvis ikke så har vi et nettverk som kan hjelpe de som faller utenfor, men da må man ofte ta steget og be om hjelp.

Når det er sagt, så ønsker jeg jo for deg at du får det beste livet som er mulig. Noen ganger så kommer man til et punkt hvor man er lei av mennesker og bare vil være alene. Det er helt greit for en liten stund, og fullt forståelig. Hvis det blir slik over lengre tid, så kan man føle seg hjemme med seg selv, men utenforskap gjeldende alle andre enn seg selv. Det kan bli ensomt i lengden, og man kan føle på tapt kontakt med omverdenen. Jeg leser at du går på skolen, så da er du mye rundt andre i løpet av en dag, samtidig som at du er med familien din. Når du opplever at du trekker deg unna folk, så kan nok de også kjenne litt på dette. Da er det lettere at du glir mer fra dem.

For veien videre, så tenker jeg at det beste hadde vært en mellomvei. Finne muligheter i hverdagen din hvor du kan kose deg alene, og ha det fint. Samtidig som dette med at du er sosial med et par venner, og gjør ting som du har lyst til med andre.

Noen har det slik at de ikke er så interessert i folk, men de skjønner at man må være litt med andre for å være en del av samfunnet. Selv om ikke det er så gøy alltid, så er dette en måte å løse det på. Hvis du har likt å være med folk før, så kan det være at du vil like det igjen. Jeg foreslår at du leser artikkelen om ensomhet under, og at du tar til deg tipsene som passer deg der. Så tenker jeg det er klokt å ta kontakt med en person eller to som du liker, ung eller gammel, og er litt med dem (noen som ikke er familie). Omgi deg med folk du faktisk synes er litt interessante. Noen ganger så kjenner man det på videregående at de ikke er så spennende, og at man har lite til felles. Da kan voksenlivet senere, med kollegaer og studenter av samme fag, gi oss en mer fellesskapsfølelse. Eller så har du funnet ut at du virkelig liker å være i eget selskap - og da er det viktig at du fortsetter med det, bare ikke så lenge av gangen. Det er viktig og riktig å sette av alenetid til seg selv, og jeg tenker at det er noe du kan gjøre med god samvittighet. Les artiklene under, de kan være til hjelp for deg. Du er en reflektert jente, og jeg heier på deg! Ta vare på deg selv <3

Med vennlig hilsen rådgiver innen atferdsvitenskap, ung.no.