Er det mulig å lukke inn hjertet sitt, lukke inn følelser?

Hei du

Så fint at du tar kontakt med en problemstilling som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Jeg tror nok mange kan kjenne seg igjen i det som du beskriver så godt: "å lukke inn hjertet sitt".

Det er veldig tungt med kjærlighetssorg, brudd og avvisning. Vi mennesker er faktisk "programmert" til å reagere sterkt (negativt) på dette fordi det gjennom evolusjonen alltid har vært mest hensiktsmessig å ikke være alene (være en del av "flokken") for å ha størst mulig sannsynlighet for overlevelse.

Jeg tenker at det høres ut som at det har blitt mer vanskelig å åpne seg etter bruddet med ekskjæresten din. Etter at vi har blitt veldig såret av kjærlighet (enten at vi har blitt forlatt eller eventuelt at vi har sorg over det som ikke ble selv om det var vi som dro/forlot) så kan det være tungt å komme seg opp på hesten igjen og å åpne hjertet sitt. Dette kan ofte ta litt tid og det er helt normalt.

Det å gå inn med holdningen om at det ikke vil kunne gå bra i et forhold er selvsagt ikke en åpner for å bli kjent med noen. Da verner du deg fra å bli såret (som er målet ditt) men du mister også sjansen til å faktisk få en motsatt erfaring enn den du er redd for å få. Og det er kanskje denne erfaringen du trenger for at dette du kjenner på nå skal gi litt slipp.

Du forteller at du ønsker å kjenne på glede når du skal bli kjent med noen nye. Vi kan ikke "bestille" følelser som i at vi ikke kan føle noe annet enn det vi føler. Nå er det slik at du kjenner på skepsis, engstelse for å bli såret og det er den følelsen som kommer naturlig. Da må du nesten la den følelsen være der samtidig som du øver deg på å bryte med mønsteret du nå er inne i dersom du ønsker å utfordre mønsteret.

Det å åpne seg litt etter litt er en lur måte for å fortsatt verne hjertet/følelsene sine. Du kan øve deg på å ta kontakt med noen du synes ser litt interessante ut eller gi respons dersom noen tar kontakt med deg. Du trenger ikke å "gi alt" med en gang og kan godt bruke god tid på å bli kjent. Det å gi litt og litt gjør at man kan føle seg tryggere - for da venter man også på respons fra den andre. Men for at noen skal våge å åpne seg for deg, vise noe ekte til deg så fordrer det som regel at du må tørre å gjøre det samme.

Det er ingenting i veien for å si fra tidlig i en relasjon/bekjentskap om at man synes det er litt vanskelig å vite hvordan man skal gå frem pga man tidligere har blitt såret. Dette er i seg selv å være sårbar og da har man øvd seg et stykke på veg. Da vil også den andre vite at dette er noe du tenker/kjenner på og dermed kanskje klare å se forbi dette heller enn å selv føle seg avvist (og dermed gjerne oppføre seg deretter) - da vil du bare få bekreftet at det ikke gikk an å bli kjent med noen på en god måte. Legg merke til at dette blir en ond sirkel.

Øvelse gjør mester og man trenger å erfare at antakelsene en har kan være feil/annerledes heller enn at andre skal fortelle deg det og lignende. Det er også helt normalt å trenge å ha litt tid for seg selv for å bygge seg opp igjen etter brudd/kjærlighetssorg. Det er vanskelig å miste noe man en gang trodde på og man kan ikke hoppe over det at dette gjør noe med oss.

Ønsker deg bare det beste og masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen