Jeg har valgt å bo hos mamma, men jeg savner pappa, hva gjør jeg?

Jente, 13

Jeg begynner å bli lei av alt stress med familie. Mamma og pappa ble skilt når jeg var 3 år. Jeg har alltid vært lei meg for det. Jeg har hele livet mitt bodd 1 uke hos hver men det ble for mye stress med ting og skole og venner. Mamma har kjæreste som jeg egentlig ikke liker så godt men det går greit å bo med han også. Pappa har endelig fått seg en kjæreste så han ikke blir så alene. Men for litt siden bestemte jeg meg for å bo fast hos mamma siden det er nærmere skolen og vennene mine og at jeg slepper og flytte ting fram og tilbake. Jeg klarte ikke si det til pappa først selvom jeg visste han ikke ble sint eller lei seg. Sådan jeg det etterhvert og alt var helt greit. Men det er fortsatt stress for nå tenker jeg hele tiden på pappa fordi jeg ikke har tid nok til p treffe han så ofte. Han ringer meg nesten hver dag men det er akkurat som at jeg får vondt i hjerte noen ganger fordi jeg savner han og jeg får vondt av han siden jeg ikke møter han så ofte og han sier han savner meg.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei.

Så fint at du skriver til ung.no.

Jeg forstår deg så godt, forstår at det er stress med å flytte hver uke, stress å alltid tenke på den andre, dårlig samavittighet for å velge den ene eller den andre.

Ingenting av dette er ditt ansvar, det er de voksne sitt. Og selv om det blir stress for deg, så tror jeg at de gjør sitt beste, det bete de kan gjør i situasjonen.

Du har lov til å velge å bo hos mamma, når det er mer praktisk i forhold til skole og til venner. Det skal du ikke ha dårlig samvittighet for.

Jeg foreslår at du snakker med foreldrene dine, en om gangen. Fortell dem hvordan du har det, og hvordan du opplever hverdagen. Hvordan følelsene dine gjør at du ikke føler at du strekker til. Du har alltid dårlig samvittighet for noen. Jeg er helt sikker på at det er ikke noe foreldrene dine ønsker.

Hvis du ikke snakker med dem og forteller dem hvordan du har det, så kan de heller ikke vite at du strever. Det hjelper å snakke om det som opptar tanker og følelser.

Jeg ønsker deg alt godt.

Lykke til!

Med vennlig hilsen helsesykepleier

Besvart: 17.6.2022