Jeg trenger noen å snakke med om at jeg føler meg utestengt

Hei!

Dette forstår jeg er veldig vondt for deg. Å begynne på ungdomsskolen kan være skummelt fordi man blir delt i nye klasser. For noen er det bra, for andre er det vanskelig.

Det er mange ungdommer som synes det er vanskelig å begynne i ny klasse på ungdomsskolen. Det er ikke alltid så lett å finne seg nye venner, og det kan ta tid for noen. Det tar tid å bli trygg nok til å klare å finne noen man har lyst til å være venn med. Min erfaring er at for veldig mange tar det minst et halvt år på ungdomsskolen før man føler seg trygg nok til å klare å finne nye venner.

Det er ikke rart at du føler det vanskelig når du er den eneste av vennene dine som kom i en annen klasse. De andre forstår kanskje ikke en gang hvordan det oppleves for deg å være den eneste som havnet utenfor. Det er ikke alltid at ungdommer er så flinke til å se hverandre på den måten.

Jeg blir bekymret når du skriver at læreren bare gjør det verre for deg i den konflikten du er i med vennene dine. Da antar jeg at du har snakket med læreren din om det? En lærer burde ta dette alvorlig, men det er kanskje vanskelig når dere ikke alle går i samme klasse. Kanskje det kunne vært bedre for deg å snakke med miljøarbeider eller sosiallærer om dette? Miljøarbeider/sosiallærer jobber for miljøet på hele skolen og er ofte involvert i saker der det foregår utestenging, krangling eller lignende.

Har du forsøkt å snakke med vennene dine om det som har skjedd? Kan du ta kontakt med "sjefen" og ordne opp i den konflikten dere hadde? Hvis du tar initiativet til å ordne opp og si unnskyld viser du at det er viktig for deg å beholde disse vennene. Jeg forstår at det kan være skummelt å skulle være den som skal si unnskyld, men det er ofte veldig effektivt. Ta gjerne kontakt med "sjefen" ansikt til ansikt og si unnskyld. Det er mer effektivt enn å ta det via en skjerm.

Foreldre er ikke alltid så flinke til å lytte og forstå når det kommer til utfordringer med venner. For voksne oppleves det ikke så dramatisk som for den ungdommen som står i det. Men det er viktig at foreldrene dine vet hvordan du har det. Derfor vil jeg utfordre deg til å ta en prat med dem likevel. For at de lettere skal forstå kan du prøve og skrive et brev til dem.

Et annet alternativ er å snakke med helsesykepleier på skolen, eller på helsestasjon for ungdom der du bor. Helsesykepleier har mye erfaring med å snakke med ungdom som strever med ulike ting, også ensomhet og utenforskap. Det å sette ord på det som gjør vondt og er frustrerende kan gjøre at du får det litt på avstand og får det bedre. Når du har det bedre kan du lettere søke kontakt hos andre og få deg nye venner.

Jeg håper dette var til hjelp for deg!

Vennlig hilsen helsesykepleier