Jeg tror jeg har autisme. Hva kan jeg gjøre?

Hei!

Mange unge kjenner til autisme og kan kjenne seg igjen i noen av symptomene på tilstanden. Det høres kanskje ut som dette også gjelder deg? Jeg forstår frykten du har for å ikke bli trodd, men synes det er fint at du ønsker å oppsøke hjelp for å finne ut hva plagene dine kan skyldes.

Autismespekteret er en stor gruppe ulike tilstander som har til felles at de kan gi vansker med sosialt samspill, kommunikasjon og språk. Symptomene varierer mye fra person til person og det er derfor vanskelig å gi en konkret oversikt over hva symptomene kan være. Har man vansker med sosialt samspill, kommunikasjon eller språk kan det hos noen skyndes autisme og man kan få det undersøkt. Du kan lese mer om autismespekteret her.

Man kan ha noen plager som likner på autisme uten å nødvendigvis ha en diagnose, og dette kan være helt normalt. For å stille diagnosen må derfor en lege eller psykolog snakke med deg og gjøre en grundig vurdering av om plagene dine kan skyldes autisme. Hos unge vil det som oftest gjøres ved at man får en time ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP).

Hvis du skulle oppfylle kriteriene for en diagnose, vil du og behandleren sammen legge en plan for videre oppfølging som kan inkludere samtaler, øvelser eller andre ting du kan ha nytte av. Hva man trenger og hvor ofte man møtes vil variere fra person til person, men det behøver ikke være ukentlig. Det vanlige er at man møtes noe hyppigere i starten, og senere når man har utredet ferdig og satt i gang gode tiltak kan det gå lenger og lenger mellom hver gang det er behov.

Om du lurer på om du har autisme, anbefaler jeg at du starter med å ta kontakt med en voksen du stoler på og forteller om hva det er som gjør at du tenker dette. Dette kan være dine foreldre, kontaktlærer, helsesykepleier på skolen eller Helsestasjonen for ungdom. De har erfaring med ungdom med liknende problemstillinger, og kan gi deg god støtte og råd videre. Ved behov for henvisning til lege eller psykolog vil de også kunne hjelpe deg med dette.

Det kan være frustrerende å frykte at man ikke blir forstått, spesielt om man føler at man har en plage man ikke vet hva skyldes. Jeg vil anbefale at du snakker med dine foreldre og lærere - uavhengig av om du får en diagnose eller ei - og forteller hva dine plager er og hvilke tiltak du kunne sett for deg ville hjulille hjulpetpet. Da kan dere vil dere sikkert skjønne hverandre bedre og kanskje finne en god løsning for alle.

Om du synes det er vanskelig å si det med ord, kan et godt tips være å skrive det ned. Vis dem gjerne det du har skrevet til oss på ung.no!

Jeg håper noe av dette var til hjelp og ønsker deg alt godt videre!

Vennlig hilsen legen, ung.no