Kan det være at jeg mobber uten å vite det?

Hei.

Så fint at du skriver til oss nå som du ikke helt vet hva du skal gjøre. Det å være ofte sint er slitsomt og tar så mye energi, så det er fint at du ser etter løsninger for å få det bedre med deg selv. Det er også forståelig at du blir lei deg når du får høre at du mobber når du ikke tolker dine handlinger slik.

Det er helt greit at du har ADHD og sliter med sinnet ditt, men det er så viktig at man lærer seg til å omgås alle typer mennesker. Dette er en viktig trening for deg da du har mange år med skolegang igjen, du forholder deg til andre på treninger og fritid, du har familie og en dag skal du også ut i arbeidslivet. Da er det slik at det er viktig å ikke la seg påvirke av hvordan andre er så fremst de ikke gjør deg urett.

Du skriver at du er sint og har et problem med det. Det viktigste nå er at du innser at det er du som må endre deg og det er du som må gjøre den jobben. Det er mange måter å være sint på, du kan vise det godt utad (ødelegger ting, er voldelig mot andre, bruker psykisk vold mot andre, bruker tvang mot andre, kjefter, roper, skriker og truer) eller du kan bære på sinnet i kroppen din (går vekk, lukker deg, blir taus, legger deg til å "sove", blir sarkastisk, ironisk, sur, klovnete, klagende, klandrer deg selv, skader deg selv, strammer muskler, særlig i kjeve, nakke og skuldre, får hodepine eller blir deprimert).

Forstår du hvorfor du blir sint, er det lettere å unngå sinnet. Da må du begynne å tenke etter hva det er som gjør deg så sint. Plasserer du ansvaret for ditt eget sinne hos andre? Blander du sammen årsaken til sinnet(for eksempel at du er lei deg) med det som utløste det (for eksempel at noen sa noe sårende)? Kjenner du etter hvilke ulike følelser du har og hva du trenger? Feiltolker du fort andres utsagn og signaler? Som du ser så er det mange spørsmål du kan stille deg om hvorfor andre mennesker gjør deg så sint.

Du bør skille mellom det å være sint, som er en normal følelse, og det å ha problemer som følge av sinne. Det er ikke bare temperamentet som bestemmer hvor mange problemer du vil få med sinnet ditt. Miljøet rundt deg har som du skriver også mye å si. Hvis du for eksempel er mye sint på skolen, men klassen din tåler det godt, og dere likevel har det fint sammen, er det ikke sikkert sinnet ditt gir deg problemer i dagliglivet. Men, hvis du sliter med at du ikke klarer å roe deg ned så kan du lære deg noen teknikker som hjelper.

Det første du må gjøre er å kjenne etter i kroppen din når sinnet begynner å komme. Du kan kjenne det som litt fortere pust, du spenner musklene, du får økt puls og hjerteslag, du begynner å skjelve litt, du blir ukonsentrert osv. Ved å gjenkjenne dette i kroppen din så kan du lære deg å stoppe det som aktiverer deg. Det å trekke pusten, telle til 10 baklengs for å koble på tankene og ikke følelsene, du kan trekke deg ut av situasjonen, du kan gå ut en liten tur, du kan ha kaldt vann på hendene og ansiktet ditt osv.

Dette er til god hjelp for å klare å unngå å øke irritasjonen som starter og som mange ganger går over til sinne. Ved å bremse dette så vil du ta kontroll over sinnefølelsen og det er god mestring. Du kan også snakke med venner eller andre på skolen der du forteller at det er viktig for deg å kunne gå ut av situasjonen når du kjenner i kroppen din at det blir mye. Mange har forståelse for dette og vil at du skal få det bedre. Ved å få en slik forståelse så kan du også gjøre dette uten at det blir masse spørsmål og krav i ettertid fordi du måtte ta deg noen minutter "fri".

De øvelsene som skrivers her høres kanskje lett og litt banalt ut, men de er viktige. Etter litt trening så vil du nok merke at alt starter av noe som trigger deg og da er det kroppen som gjerne fanger opp dette først. Hver morgen må du selv minne deg på dine øvelser for å få dem naturlig inn i kroppen din. Hvis det skulle vise seg at du egentlig kamuflerer andre følelser med sinne (som tristhet) så er det også her viktig at du finner ut hva det handler om. Snakk gjerne med helsesykepleier på skolen for å lete litt i ditt liv hvis noe har vært vanskelig. Tristhet er er følelse s om mange kamuflerer bak sinne og handler ofte om mangel på trøst.

Det er fint at du har en god venn, men husk at det er ikke alle som tør og si hva de mener. Vennen din er kanskje ikke den som er så flink til å sette grenser for seg selv, men det betyr ikke at han ikke har følelser. Det å få høre at han ikke burde snakke når det er andre tilstede på grunn av stamming er sårende. Selv om du ikke mener noe vondt med det, så vil nok vennen din kjenne dette inni seg. Vil derfor anbefale deg til å snakke med vennen din og si unnskyld fordi du mener jo ikke å såre han. Det er her at du kanskje sier ting uten å se hva slags konsekvenser det kan føre til. Det er velkjent for dem med ADHD, så det er derfor fint at du har en søster og en kjæreste som kan hjelp deg til å bedømme hva som kan kjennes riktig ut i de ulike situasjoner. Det betyr ikke at du er en mobber, men sier kanskje bare ting litt rett ut noen ganger.

Ønsker deg masse lykke til og håper at du vil få hjelp av de metodene. Legger også ved noen artikler du kan lese.

Vennlig hilsen

Helsesykepleier

ung.no.