Er det jeg som er problemet? Bør jeg fortsette å lete etter kjærligheten?

Hei! La oss begynne på begynnelsen. Det første du skriver er at du har en kjæreste som er veldig glad i deg, men at du ikke føler det samme. Det er her jeg tenker at du kanskje bør gå inn i deg selv, og spørre deg selv om du virkelig vil være sammen med henne. Når jeg leser sånne setninger (for jeg hører det ofte) så kjenner jeg det i magen at hmm.. kanskje man skal lete videre etter kjærligheten...

Nå er det sånn at vi kan ikke måle hvor glad den ene er opp mot den andre. For vi kjenner alle på forskjellig type kjærlighet, og vi uttrykker den forskjellig. Men du bør kunne kjenne inni deg at hun vil jeg være sammen med, eller jeg ser for meg en fremtid med henne.

For det andre du snakker om det finnes det muligheter for å løse. Dere vil kunne finne akitviteter å gjøre sammen, eller hun kan jobbe med seg selv, med noen andre (en profesjonell for eksempel) hvis det er noe med seg selv eller i hennes liv hun ønsker eller trenger å jobbe med.

For det kan være at du rett og slett ikke får nok av det man naturlig kan forvente seg av seg selv og den andre i et forhold, og da er det ikke rart at man mister kontakten med følelsene da.

Men det som er i mellom dere, og det du føler inni deg selv, og det hun føler inni seg selv. Det er den kjærligheten jeg tenker på her. For er det nok for deg?

Jeg tror kanskje dette hadde vært godt å snakke med noen om det. Nå har du skrevet inn til oss og det er supert. Kanskje det i seg selv er nok, sammen med artiklene under.

Hvis ikke foreslår jeg en klok voksen, ungdomstelefonen under eller chatten.

Fra min side tenker jeg at det er greit å ha det litt "bob bob" en stund i forholdet, men du bør komme til et punkt hvor du tenker at "her vil jeg være" eller "dette vil jeg forlate". Hvis du skjønner hva jeg mener?

Ta vare på deg selv unge mann, og vær god mot deg selv.

Ønsker deg alt godt, og sender deg en varm klem <3

Med vennlig hilsen rådgiver innen atferdsvitenskap og familieterapeut, ung.no.