Føler meg terrorisert av faren min, han gir ikke noe privatliv

Hei!

Jeg forstår godt at du ikke liker måten faren din er på. Han respekter dere ikke, og han ser ikke på dere som individer, skriver du. Jeg syns det høres ut som han har et stort kontrollbehov han ikke klarer å slippe tak i. Kanskje er det derfor han holder på som han gjør? Kanskje han har hatt vanskeligheter med å akseptere at dere har gått fra å være små barn som han har måttet passe på, til store ungdommer som vil være mer selvstendige, og har andre grenser? Ikke alle foreldre klarer denne overgangen så godt, og din far er kanskje en av dem. Det er jo hyggelig at han f.eks vil gi dere en klem men han kan ikke fortsette å gjøre det på den måten du forteller om her.

Faren din bør vite at du og dine søsken har rett på privatliv. Denne retten er godt beskrevet i lovverk i Norge og internasjonalt. Barnekonvensjonen er en sånn lov og du kan lese mer i linken.

Det å ha privatliv betyr at foreldre ikke kan snoke i barnas ting med mindre de har en helt spesifikk bekymring for at barnet driver med noe skadelig (f.eks rus). Foreldre bør heller ikke komme inn på badet/rommet når man vil være alene. De bør respektere barnets intimgrenser (hvor nære man vil noen skal komme). Foreldre bør heller ikke lese på barnas telefon om de er nysgjerrige, eller sjekke ut andre ting som er personlige uten barnets tillatelse. Etter fylte 16 år har man også rett på å ha helseopplysninger for seg selv.

Det er forståelig at du er konfliktsky og helst ikke vil ta opp dette temaet med faren din dersom du har nok av opplevelser om krangling fra før. Kroppen din tar på en måte vare på deg ved å gjøre deg konfliktsky, og få deg til å trekke deg unna nye krangler. Det er utrolig slitsomt å være vitne til krangling og å leve i et hjem med mye bråk og kjeft, slik du har gjort. Det sier litt at du husker hver eneste krangel, dette har helt sikkert satt spor, både mentalt og i følelsene.

Hvis du ikke vil snakke med faren din nå så hva med å snakke med noen andre? Har du en annen voksen i familien du stoler på som du kan prate litt med? En som vet litt hvordan ting har vært hjemme hos dere? Hvis du forteller litt så kanskje den andre voksne kan snakke med faren din for deg.

Dersom ting hos faren din fortsetter å være ubehagelig så syns jeg du skal vurdere å flytte ut. Du er 19 år og over myndighetsalder, sånn sett bestemmer du selv hvor du vil bo. Om du har mulighet til å flytte og dermed få litt avstand til faren din så kanskje det blir lettere å snakke med han om alt som har vært vanskelig, når det har gått litt tid? De fleste får et litt bedre forhold til foreldre når de får dem litt på avstand. Det handler om mange ting men en av dem er nettopp det at da skjønner foreldre faktisk at barna deres har blitt voksne og har andre grenser. Når du kommer hjem til faren din igjen da er det mer som en gjest, da blir det trolig annerledes for han å forholde seg til deg.

Ellers håper jeg at du leser artiklene jeg har lagt ved under svaret mitt her til deg. De handler om det å ha levd med foreldre som krangler og det å snakke med foreldre om vanskelige ting. Leser du dem får du flere tips til hva du kan gjøre for deg selv og hvordan du eventuelt kan få sagt ifra til faren din. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no