Krangler med faren min, har egentlig lyst til å kutte kontakt

Jente, 15

Hei, de siste 4 årene har jeg hatt noen veldig store krangler med faren min. Hvert eneste år har det vært noen store krangler, men så har det hele endt med at vi bare har latt tiden gå og ting har bare gått seg til. For ca en måned siden hadde jeg enda en stor krangel med faren min, og denne gangen orker jeg ikke bare å tilgi han, for jeg vet at det bare kommer til å komme en ny stor krangel, og han har gått meg til å gråte så insane mye, hate meg selv, og jeg har selvskadet meg selv etter noen av kranglene. Han har truet meg også, ikke med vold eller noe det har han aldri gjort, men jeg er ganske sikker på at han har sinneproblemer. Han bare later som ingenting og oppfører seg normalt, men jeg er lei av og tilgi han og liker han heller egentlig ikke så etter krangelen ignorerer jeg han bare og vil ikke ha noe med han å gjøre lengre, men han tar ikke hintet. Vil egt kutte ut all kontakt nå, men det går jo ikke.

Hei!

Situasjonen du beskriver med faren din høres skikkelig vanskelig ut. Dette har pågått over år! Og du forteller at det har fått deg til å selvskade og at du har begynt å hate deg selv. Da får jeg inntrykk av at det som har skjedd er mye mer enn bare vanlige krangler mellom ungdom og foreldre.

Det er helt forståelig at du er lei av å bare tilgi faren din. Hvis han oppfører seg på samme måte om igjen og om igjen uten å si unnskyld eller tar ansvar for å endre noe, så er det ikke rart at din tillit til han blir borte. For hvis forholdet imellom deg og faren din skal bli bedre så kan ikke ansvaret ligge bare på deg. Faren din må også være villig til å se hvordan oppførselen hans påvirker deg.

Du har rett i at det kan være vanskelig å kutte all kontakt med faren din. Kanskje bor dere sammen fortsatt? Men du kan uansett sette grenser. For eksempel kan du trekke deg unna dersom han begynner å bli sint. Du trenger ikke svare han tilbake. Du kan gå inn til rommet ditt eller helt ut av huset. Og før du går kan du godt si at du synes situasjonen er ubehagelig, at du blir skremt eller at du trenger en pause og heller kan snakke med han når ting er rolig. Er det andre mennesker i huset sammen med dere, så trekk mot dem hvis det roer deg.

Overordnet sett så mener jeg at du trenger støtte og hjelp fra andre voksne rundt for å løse opp i situasjonen. Hvem finnes i livet ditt som kjenner deg godt og som du stoler på? Har du en forelder til? En besteforelder, eller tante/onkel som kjenner litt til faren din og? En venn med OK foreldre? Be om støtte fra dem. Dra mer på besøk, gjerne vekk fra huset der faren din bor. Det kan være godt med sånne pauser. Du kan også få noen av disse andre voksne til å hjelpe deg å snakke med faren din om hvordan du faktisk har det. Noen ganger lytter foreldre bedre og forstår alvoret om andre voksne sier ifra til dem.

Et alternativt sted å ta kontakt er familievernkontor. De tilbyr samtaler med barn og foreldre der ting har låst seg. Det å få inn en nøytral fagperson i samtalen kan gjøre ting lettere. Det finnes slike familievernkontor over hele landet. Finn ditt nærmeste i linken her.

Jeg tenker også at du kan trenge hjelp for din egen del, særlig dersom selvskadingen fortsetter. Og i tillegg for å bearbeide alt det du har opplevd. Har du noen utenom du kan prate med? Hvis ikke så les her, og se hvor du kan ta kontakt for hjelp, om du kjenner det kunne vært godt. Det viktigste er at du ikke bør stå i denne situasjonen alene.

Jeg håper svaret mitt var til hjelp for deg og at du kan bruke noe av det til å få det litt bedre. Jeg legger i tillegg ved noen tekster under her, som har flere tips til hvordan man kan håndtere foreldre når det bare blir krangling. Les dem og! Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Besvart: 3.7.2026