Jeg krangler mye med pappa og lurer på hvordan jeg kan endre det

Hei,

Så bra du skriver til oss og forteller hvordan du har det. Det høres ikke så gøy ut å ha det sånn hjemme.

Det er litt typisk at vi kan havne i sånne mønster med foreldre og andre rundt oss. Da ender vi ofte opp med å gjøre de samme tingene hver gang vi blir sinte eller triste.

Det er også veldig lett å irritere seg over de vi er mest glad i. Kanskje er det sånn at faren din gjerne vil ordne opp i krangelen og bli ferdig med den, mens det for deg er sånn at du ikke vil gjøre krangelen verre og derfor trenger en pause.

For det første vil jeg si at det er lov å bli sint og krangle litt med familie og andre, det er helt normalt. Du er ikke et dårlig menneske bare fordi du har følelser og blir sinna.

Vi er også ulike hverandre i hvor irritable vi er og hva vi gjør når vi blir sinte. Noen sier mye, andre sier lite. Noen blir kjapt sint, andre blir ikke det. Sånn er det bare, det finnes ikke noe rett eller galt svar på hvordan vi skal eller ikke skal være sinte.

Det viktigste er å legge merke til hvordan du reagerer, sånn at du kan finne måter du best kan håndtere det for deg. For et viktig skille går mellom sinne, og aggresjon/vold. Sinne er følelsen, mens aggresjon og vold er handlinger som går ut over deg selv og andre. Sinne er helt normalt, lov og greit; mens aggresjon/vold kan skape problemer både for deg og andre hvis ting og folk blir skada.

Du er tenåring akkurat nå, og da er det ekstra mange hormoner og følelser og endringer som fyker gjennom kroppen og vil kunne påvirke deg ganske mye.

Mange opplever at de lettere "mister det" litt, i at de blir så sinte eller kjenner andre følelser så sterkt at de nesten ikke vet hvor de skal gjøre av seg. Da er vi nok inne på det du sier du gjør, nemlig at du går for å få deg en pause.

Det kan hende det er helt riktig ting for deg å gjøre når du kjenner deg overveldet, men kanskje du må lage en avtale om det med faren din. En som handler om å ikke slenge med dører eller annet. Kanskje kan du gå en tur litt før du er så sint at du kjenner du må det, for eksempel.

Det er selvsagt viktig å si unnskyld hvis du har gjort noe galt, og å se om det er mulig å gjøre noe annerledes neste gang du blir sint hvis krangelen endte dårlig og med stygge ord og slenging av dører.

Jeg tror nok ikke du er alene om å slenge med dører, men som du selv sier så virker det ikke som det egentlig er det du har mest lyst til å gjøre.

Det første jeg lurer på er om du og faren din klarer å snakke om dette når ingen av dere er så sinte?

Det vi ofte synes er vanskelig er å komme på å snakke om det som er vanskelig når det ikke er vanskelig. Altså kanskje når dere begge er glade eller i alle fall ikke midt i en krangel.

Hører han på deg om du sier at du ikke har lyst til å krangle, slenge med dører eller gå; men at det noen ganger blir vanskelig når dere krangler og du gjør det likevel?

Kan han forstå at du ikke går for å være frekk eller slutte å snakke, men kanskje heller fordi du kjenner deg for sint og du trenger en pause for å klare tenke igjen?

Kanskje er det sånn at han tenker det at du går betyr noe annet enn det du egentlig mener. Det kan også hende dere reagerer veldig likt eller veldig ulikt på irritasjon, og at dette gjør at dere "kræsjer" sammen mye.

Det kan være nyttig for dere å snakke litt sammen om hvordan dere best kan krangle. Altså, når du blir sint eller han blir sint, hva er det beste dere kan gjøre for å roe ned konflikten og klare snakke sammen ordentlig igjen? Og kan dere gi hverandre rom til å reagerer som dere gjør, uten at det blir verre for noen av dere?

Hvis det er vanskelig å vite helt hvordan du skal begynne å snakke om det, eller hva du skal si, kunne du vist han det du har skrevet her og hva vi har svart kanskje?

For mange kan det å starte samtalen være noe av det vanskeligste, eller du tror kanskje ikke du vet hva du skal si, men her har du jo skrevet det kjempefint til oss.

Dere kommer til å krangle igjen, dere kommer begge til bli sinte, også på hverandre. Det er helt menneskelig, og ikke noe vi skal bort fra. Men jeg håper dere kan jobbe sammen om å kunne krangle, kjenne følelser og være uenige på best mulig måte. Da får dere det kanskje hyggeligere hjemme.

Jeg legger også ved noen artikler som kan være nyttige.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no