Foreldrene mine rakker ned på meg, jeg føler meg ganske alene

Hei!

Når jeg leser det du skriver skjønner jeg at det er vanskelig å være deg hjemme. Når man føler seg alene i sin egen familie kan det bli ekstra tungt, for det er jo i hvert fall der man skal kjenne på samhold og støtte. Nå har du det ikke sånn.

Jeg syns det er fint og modig gjort av deg at du er så åpen og at du har forsøkt å si ifra mange ganger om hvordan du føler det. Det er leit at de voksne ikke hører etter når du sier ifra, det hadde du virkelig fortjent at de gjorde. Men noen ganger kan det handle om når og hvordan man sier ting. Kanskje har du sagt ifra om det vanskelige når dere allerede er irriterte på hverandre, eller krangler? Det pleier nemlig å funke dårlig. Hvis vi er fulle av sterke følelser er det som at hjernen vår stenger ned for viktige beskjeder og ingen klarer å høre hva hverandre egentlig sier. Kranglingen vil bare øke. Så det beste er å si ifra i "fredstid", når man er venner, har god tid og ting er rolig. Kan du finne et sånt tidspunkt, tror du? Helst når søsknene dine ikke er der. Det kan være på kvelden når ting har roet seg, eller når dere kjører bil/går tur?

Og når det kommer til selve samtalen, så tenker jeg: Ofte, når man får det vanskelig med foreldre sånn som du forteller at du har, er det lett å kritisere den man skal snakke med. Kanskje kan du komme til å si ting til mamma som: "..du bare rakker ned på meg hele tiden, og du er mye snillere mot søsknene mine enn mot meg. Du og pappa hører jo aldri på det jeg sier, dere får meg til å ikke føle meg velkommen her hjemme lenger..". Da snakker du mest om det mamma og pappa gjør feil og ikke om deg selv, og hun kan få behov for å forsvare seg fremfor å høre på deg og det du har å si. Gir det mening, syns du?

Hvis du snur på det, og heller sier noe om hva du selv føler og hva du vil kan det være lettere for mamma å forstå uten å bare bli mer sur. For eksempel: "Jeg har det ganske tungt her hjemme om dagen for jeg føler meg så alene i familien. Når du og pappa sier til meg at dere skulle ønske jeg flytta ut så blir jeg lei meg for da virker det som jeg ikke er bra nok for dere. Jeg skulle ønske dere oftere sa fine ting til meg og støtta meg i mine valg".

Dette er bare forslag til ord du kan bruke. Men jeg håper du forstår poenget: Bruk "jeg" i starten av en setning og snakk om deg selv og hvordan du har det, ut ifra det som skjer mellom deg og foreldrene dine. Si konkret hva du vil at de skal si eller gjøre istedenfor det de nå sier og gjør. Da kan det hende mamma blir vekket litt opp og skjønner hvordan du faktisk har det. Fokuser på det som kan hjelpe fremfor det som ikke hjelper.

De gangene foreldrene dine rakker ned på deg eller kritiserer så kan du også tenke gjennom hva f.eks venner eller andre utenfor familien, liker ved deg og synes du er god til. Kanskje har du noen rundt deg i livet ditt som forstår deg og liker deg godt. Da kan du glede deg over å tenke på det. Vær stolt av den du er og vær fornøyd med deg selv. Hvis du klarer å huske på hva andre liker ved deg og hva du liker ved deg selv så kan det foreldrene dine sier, som får deg til å føle deg dårlig, få bli litt mindre viktig for deg.

Og om ikke lenge er du 18 år. Da kan du jo flytte ut og starte med blanke ark. Mange får faktisk et litt bedre forhold til foreldrene sine når de flytter ut og får familiekaoset på avstand. Da blir man mer "voksne" i relasjonen og respekten for hverandre blir mer jevn. Jeg håper du vil oppleve det. Jeg har lagt ved noen artikler til deg under svaret mitt om hvordan du går frem om du vil flytte ut og hva som skal til.

Jeg håper dette ga deg noen svar til hvordan du kan klare å snakke med moren din på en litt annerledes måte, om hvordan du har det hjemme. Blir det ikke bedre, er det viktig at du snakker med noen andre voksne du stoler på så du ikke fortsetter å føle deg så alene. Sjekk ut hvor du i så fall kan ta kontakt i artiklene jeg har lagt ved under. Lykke til.