Jeg har det så urettferdig hjemme, hva gjør jeg for å endre dette?

Hei.

Så fint at du skriver til oss nå som du er så frustrert. Det høres veldig slitsomt ut for deg å ha det slik så fint at du spør etter råd for å få det bedre.

Det å føle på at det er du som har ansvar for mange ting er slitsomt. Nå rdu da legger så mye energi i å gjøre ting bra, planlegge ting og gjennomføre ting så blir du sliten. Når du blir sliten så vil du ha ros for alt det du gjør, men opplever nå det motsatte. Da kjenner du deg naturlig nok urettferdig behandlet og tenker at ingen ser det fine arbeidet du gjør.

Det var trist det som skjedde med kaken for et år siden. Det å legge så mye arbeid i en kake som skal ødelegges av en flue er ikke gøy. Hvis mange begynner å le så er det ekstra sårende fordi det var jo ikke slik det skulle bli. Andre ser da ikke det arbeidet du har gjort og det er igjen sårende. Tenker derfor at det er viktig at du snakker litt med dine foresatte hvordan du opplever det slik situasjonen er nå. Bare det å sette ord på dine følelser kan være til god hjelp. Kanskje merket du også at det var godt å skrive til oss.

Når du i år opplever litt av det samme så blir kanskje forventningene dine høyere og fallgruven blir derfor mindre hvis noe går galt igjen. Nå opplevde du at venner ikke kunne komme i din bursdag og det førte så klart til at du ble veldig skuffet og lei deg. Håper at du fikk litt trøst og forståelse for dette. Hvis ikke så blir følelsene liggende i deg, du blir frustrert og til og med sint over det som skjedde. Dette er følelser som da blir kamuflert av andre følelser. Det var kanskje da du merket at du ble veldig irritert på din tvillingbror som fikk feire slik han ville og ikke du. Så klart veldig urettferdig og sårt for deg.

Det du kan prøve på er å senke litt forventninger til deg selv. Du kan prøve å slippe tanken om at du må gjøre alt. La dette ligge, og se om noen andre tar tak i det som skal gjøres. De rundt deg er kanskje så vant med at du ordner ting at de ikke lengre tenker at de skal involvere seg. Da blir det lett til at du føler at de ikke bryr seg om deg. Det å ordne gaver og slikt er nok heller ikke noe du skal engasjere deg i. Fortell hva du ønsker deg, så blir det spennende å se om det blir det du får.

Det at du avlyste feiringen din ute ble dumt for deg, men sikkert også for de to vennene dine som kunne komme. Det er ikke slik at det er viktig å ha så mange på en feiring, det kan bli bra med færre også. Det er mange som har bare en venn som de feirer med, så det er ingen krav til at det må være så mange. Det du da lærer deg er at du må senke kravene til deg selv og se at det går bra. Senker du kravene så vil du kanskje klare å slappe mer av, kjenne at stresset slipper og at du ikke blir så urolig. Dette er en treningssak, du vil sikkert føle på at du mister kontrollen, men det er jo også meningen.

Hvis du ser på din bror så har ikke han behovet for å ordne alt selv og det blir dog bra for han. Skjønner at du kjenner det som veldig urettferdig, men samtidig så slapper kan kanskje mer av og lar dagen bli som den blir. Han vil nok sikkert merke at du ikke lenger gjør alt (også for han), noe som igjen kan føre til at han kanskje også må engasjere seg litt sammen med dine foresatte og deg. Alt i alt kan jo dette bli en koselig tid sammen, og ikke det stresset og jaget som du beskriver.

Du skriver også at du er lei av å feire samme dag som din bror, men dette er nok noe som henger igjen fra dere var barn. Du er nå 14 år gammel og kan feire dagen din når du vil. Hvis dette slipper tak i stresset ditt så vil du se at det er verdt å endre dagen din der du feirer med dine venner.

Som du ser så er det kanskje du som må tenke litt annerledes for å endre det slik du har det nå. Det stresset du beskriver er ikke bra for deg og det blir sikkert hengende i deg lenge etter at du er ferdig med dagen din. Overfører du dette videre i livet ditt så burde du kanskje snakke med helsesykepleier på skolen din om stress og forventinger fra deg selv. Du avslutter at du er så lei deg og det er så forståelig. Du vil jo det beste og har så høye krav om at det må gå bra. Når alt hviler på deg så blir fallgruven stor og da blir du så klart lei deg. Sett ord på dette, få trøst og gråt gjerne hvis du kjenner på det. Det er godt å få gørra ut!

Ønsker deg en fin ungdomstid og håper virkelig at svaret var til hjelp for deg.

Vennlig hilsen

Helsesykepleier

ung.no.