Krangler ofte med broren min, foreldrene mine bryr seg ikke. Jente 15

Hei!

Jeg kan godt forstå at du er fortvila over situasjonen hjemme. Du skriver at foreldrene dine ikke tar deg på alvor når du forsøker å si ifra om broren din sin oppførsel. Det er ikke rart du vil flytte vekk da. Jeg kan tenke meg at det får deg til å føle deg ganske alene i familien din, når du ikke blir trodd og bare får kjeft.

Slik du beskriver det, så er ikke broren din særlig interessert i å komme deg i møte. Det er derfor viktig at de voksne rundt deg tar deg på alvor når du forsøker å si ifra hvor ille dette er for deg. Så hvordan få til det? Her er mine innspill:

Du forteller at mamma bare kjefter og blir sur når du forsøker å forklare hvordan du har det med broren din. Det kan hende at måten dere har snakket sammen på tidligere har gjort at hun tenker at du kjefter på henne eller på broren din når du forsøker å si ifra? Hvis du f.eks tidligere har sagt noe sånt som:

"du hører bare på broren min og aldri på meg. Og så er du alltid sur, du bryr deg jo ikke om hvordan jeg har det. Uansett hva jeg sier så bare kjefter du, jeg er så dritt lei".

Da snakker du mest om det som er galt med mamma og ikke om hvordan du føler. Da er det typisk at hun bare kjefter tilbake. Trikset er å forsøke å bare snakke ut ifra deg selv. Forsøk heller å si hvordan du har det og hva du vil! F.eks:

"I den siste tiden har kranglingen mellom meg og broren min eskalert. Dette er verre for meg enn du ser. Når broren min gjør ting for å irritere meg (kom med eksempler) eller sier til dere hva som har skjedd i vår krangel (kom med eksempler) så blir jeg så fortvila, for han sier det ikke sånn som jeg opplever det. Jeg trenger mer støtte fra deg og at du spør meg hvordan jeg opplevde situasjonen, før du begynner å kjefte."

Hvis du klarer å snakke slik så sier du ingenting dårlig om broren din eller mamma, du snakker bare om dine egne tanker og følelser. Og hva du trenger. Da er det nok lettere at mamma forstår, uten å kjefte. Det er lurt at dere får snakket sammen en gang dere er alene uten broren din og dere har litt god tid og er venner. Målet må være at dere snakker sammen om hvordan dere ønsker å ha det hjemme og hva hver og en av dere (også du) kan gjøre for å bidra til at det blir bedre.

Du skriver at blant annet mormor forstår deg. Et alternativ, hvis det blir for vanskelig å snakke med mamma og/eller pappa alene er å ta en prat med mormor først og be henne bli med deg i praten med foreldrene dine. Da har du litt støtte fra en annen voksen!

Husk også at det går an å bare gå sin vei neste gang broren din gjør ting du ikke liker. Du kan si "det du gjør nå er skikkelig ubehagelig for meg". Og så kan du bare fjerne deg fra situasjonen uten å lage noe mer oppstyr. Kanskje blir det ikke like "interessant" for han å plage deg når du ikke bryr deg. For det kan jo hende han gjør det for å få din oppmerksomhet? Søsken er rare sånn. De kan gjøre slemme ting for å teste grenser og få oppmerksomhet, det er som om negativ oppmerksomhet fra en søster de egentlig ser opp til, er bedre enn ingen oppmerksomhet.

Dermed tenker jeg faktisk også at litt positiv oppmerksomhet fra deg til han kan gjøre at det blir mindre av plagingen hans. Så hvis broren din gjør noe fint eller gjør noe du liker så si til han at du satt pris på det. Tenk etter om det er noe dere to kan gjøre sammen som dere begge liker. Det er vanskeligere å plage hverandre etter at man har hatt det hyggelig sammen! Har du et fint øyeblikk med broren din så vis han at du setter pris på det.

Til slutt vil jeg si: Du forteller at det nå har blitt så ille at du vil flytte. Jeg tenker da at det i tillegg kan være godt for deg å snakke med noen helt andre om hvordan du har det hjemme, og å evt snakke om hvilke muligheter som finnes for å flytte for å gå på videregående. Hva med å kontakte helsesykepleier på skolen din? Sammen kan dere finne ut hva som kan være nyttig i akkurat din situasjon. Kanskje kan helsesykepleier ha et møte med foreldrene dine på vegne av/sammen med deg? På denne måten kan han/hun hjelpe deg å fortelle hvordan det er å være deg i familien din.

Jeg håper dette ga deg noen tips og innspill, og jeg håper det vil hjelpe om du får sagt ifra på en ordentlig måte til de hjemme. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no