Hopp til hovedinnholdet

Jeg har krangla med pappa og orker ikke forholde meg til ham, hva gjør jeg?

Jente 14 år
 

Spørsmål

Hei, jeg skriver til dere fordi jeg ikke vet bedre. På forrige lørdag, helga før skolestarten, 17. august tror jeg det var - hadde jeg og pappa en giga fight. Han hadde drukket og uansett hvor mye han tror at han takler alkohol, så er det en løgn. Så ja, jeg og mamma hadde en mindre fight tidligere på dagen som kan ha vært en liten trigger til dette, men han viste ingen tegn til det før minst ti timer senere? Han bare buste ut av datarommet og bort til sofaen der jeg og mamma så på tv og bare pekte på mamma og sa med hatefull stemme "Du er så dum som du er født til å bli! Du er SÅ DUM!!" og mer i den duren før han buste tilbake til rommet. Mamma og jeg skjønte ingenting, og ti minutter senere kom han tilbake og hylte om at han ville skilles. Det er første gang han har sagt noe slikt. Og selv om han var full og mamma sa at han ikke mente det, så er det løgn. Han sa det, han tenkte det og han _mente_ det. Han brølte om hvordan han ikke orket ting mer, hvordan han ikke orket mer av meg eller henne. Og at han hadde snakket med foreldrene sine. For så patetisk var han, jeg og mamma var de siste som fikk vite en dritt. Jeg har hatt store problemer med skole og siden jeg starta på i åttende forrige skoleår, har jeg ikke gått på skole. Så han sa ting som at han ikke orka rettssak om fosterhjem/barnevernsenter, hvordan jeg ikke kom til å forbedre meg osv. Husker ikke eksakt mer hva som ble sagt, men vi jeg sa ting om at han var feig, hvordan han har null rett til å uttale seg om hvor vanskelig ting var for jeg visste det mye mer enn han. Og han visste ingenting om hvordan jeg gikk igjennom et seks måneders helvete på et barnevernsenter for to år tilbake. Han smattet på en jævla sigar og trodde han var så tøff og kul, sa ting som "jeg flytter" "see you in hell" og noe om Australia. Jeg har ALDRI hata han så sterkt før, jeg sverger - jeg kunne ha drept han. Og hvor sint jeg var på mamma for at hun satt der og tok imot dritt fra den patetiske mannen! Så sa han ting som at jeg kom i fosterfamilie og slike ting. Jeg var få ord fra å slå han, sparke han, kaste ting på han. Og siden da har jeg verken sett på ham, sagt et vennlig ord til ham eller hjulpet ham når hunden får raserianfall på han(som startet like etter krangelen, mistenksomt). Mamma nekter å ta det opp med han igjen. Jeg hater hvordan hun kan leve vanlig med ham, snakke og le med ham som om ingenting har skjedd. Han sa at han skulle flytte, hvorfor faen flytter han ikke da? Han brukte store ord, hvorfor faen står han ikke opp for det? Helt ærlig, ting hadde vært mye bedre uten han. Hva burde jeg gjøre nå?

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei

Takk for at du skriver til oss. Det kan være godt å finne noen å uttrykke seg til når man ikke vet hva man skal gjøre med alle følelsene.

Du skriver at dere hadde en stor krangel for en uke siden, der faren din sa mange ting som såret deg. Det høres ut som om det nå er litt vanskelig for deg å vite hva du skal gjøre med dette, siden både moren og faren din later som om ingenting har skjedd. Det kan jeg godt skjønne. Det er sagt en masse ting som ikke kan gjøres usagt, og som ikke går bort ved at man later som om de ikke er der. Noen ganger kan det gjøre at man blir litt i tvil selv også, om det virkelig er noe å være sint og såret for. Det vil jeg gjerne bekrefte: du har all grunn til å være sint og lei deg for den situasjonen som oppsto!

Så forteller du også at faren din hadde drukket da dere hadde denne krangelen. Det kan høres ut som om moren din unnskylder ham litt med det, at han ikke mente det, men sa det fordi han var full. Jeg synes det er bra at du ikke godtar den forklaringen, men forstår at han må ta ansvar også for det han gjør og sier som full. Det er for mange voksne altfor lett å si at ting liksom ikke er så farlig, fordi det var alkoholen som hadde skylda. Jeg tenker at du ikke skal måtte oppleve å se faren din full, og heller ikke at han tar fyllesinnet sitt utover deg. I Kompasset, der jeg jobber, sier vi ofte at "ingen skal måtte vokse opp med fulle foreldre".

Du forteller at du har vært på et barnevernsenter tidligere, som var et helvete, og jeg får en følelse av at han gjør deg redd når han sier du må i fosterhjem. Det forteller meg at det har vært vanskelig før også, selv om jeg ikke vet hva som har vært vanskelig. Du spør hva du skal gjøre, og sier du tenker det ville være det beste om faren din dro. Jeg synes du skal fortelle det til noen voksne du stoler på, fordi  det er for stort å bære på alene. Det gjør det også lettere å finne løsninger som fungerer for akkurat deg, og som tar hensyn til alle deler av din historie.

Det høres ut som om du prøver å snakke med moren din om det, men at hun kanskje er for redd til å ta det opp med ham. Har du kontakt med noen i barnevernet som du synes er ålreit og som du kan snakke med? Eller er det en helsesøster eller lignende på skolen? Kanskje har du noen andre voksne i familien som du tror kan hjelpe deg med å finne ut av hvordan du kan håndtere dette? Eller noen av vennene dine sine foreldre?

Hvis du bor i eller i nærheten av Oslo, Bergen, Sandnes eller Trondheim kan du ta kontakt med oss i Kompasset (www.kompasset.org). Du kan også snakke med noen som skjønner på www.barsnakk.no, eller Alarmtelefonen for barn og unge - 116 111.

Lykke til!

Hilsen Gøril fra KOMPASSET

i samarbeid med ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?
Jeg synes også du bør lese:

Hvem gjør hva i barnevernet?

Hvem?

Kommunen, staten, fylkesmannen og fylkesnemnda er alle involvert i ulike deler av barnevernet.

Les mer

Drikker moren eller faren din for mye?

Engster du deg fordi moren eller faren din drikker for mye? Du er ikke alene!

Les mer


Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Barnevern
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om barnevern