Søsteren min sliter meg ut og skriker/sur/krangler. Får dagen min ødelagt

Hei du!

Fint du tar kontakt når du har noe på hjertet som sliter deg ut.

Det er helt klart at du har rett i at jeg ville foreslått å snakke sammen. Men du forteller at dere har prøvd og det tror jeg på. Samtidig så vet jeg ikke om man kommer noen veg uten å snakke sammen om dette fordi det blir veldig vanskelig å kunne utvikle seg sammen dersom dette ikke er blitt satt ord på. Det som er viktig dersom du for eksempel bestemmer deg om å si fra til din søster om hva du syns om dette er at du gjør det når det er "fredstid" - altså at det blir tatt opp når søsteren din er i godt humør og ikke dysregulert/skriker (for da vil ingenting gå inn uansett).

Det høres ut som at hun kaver med følelsene sine og at det går veldig fort fra null til hundre inni henne. Foreldrene dine gjør nok klokt i å ikke skrike tilbake - som sagt hjelper dette ingen fordi når følelsene koker såpass som det høres ut som det gjør hos henne er hun nok ikke mottakelig for korreksjon. Det blir bare følelsene som "snakker" og ikke logikken. Jeg forstår at det er strevsomt for eg at foreldrene dine bare sier at de forstår at det er synd - forstår godt at du hadde trengt at de gjorde noe annet. Samtidig så forteller du at dere har prøvd så da kan det hende at de føler at de ikke har flere kort på hånd eller vet hva de skal gjøre for å gjøre noe annerledes. Dette blir nok en vond sirkel for hele familien.

Når det er sagt så er det slik at vi ikke får til å endre andre (som ikke vil det selv) og man kan bare ta ansvar for seg selv. Dersom søsteren din skriker til deg så er dette noe som du ikke skal behøve å stå å høre på. Det er lurt om du trekker deg unna, går vekk, tar pause og går ut av situasjonen. Så får hun komme til hektene igjen for seg selv og så heller snakke til deg på en ordentlig måte igjen når hun har klart å regulere seg. Det er også slik at du kan be om hjelp alene for å snakke om hva dette gjør med deg. At søsteren din ikke vil ta imot kan ikke du styre men at du selv eventuelt ønsker noen å snakke med kan du styre. Så du kan f.eks fortelle om dette til helsesykepleier på skolen. Mange kan synes det er godt å ha en "nøytral part" som ikke er del av familien å snakke med når det kommer til slike store ting som skjer i familien. Alle de som er i familien vil være følelsesmessig involvert i dette på den ene og andre måten slik at det kan være vanskelig å snakke nøytralt og klokt om det som skjer. Dermed er det lurt med noen utenfra som kan gi nye perspektiver og hjelp.

Ønsker deg alt godt og masse lykke til til både deg og familien din.

Med vennlig hilsen psykologen