Hunden vår må avlives, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å holde ut.

Kjære deg, takk for at du skriver til oss om dette.

Det er nok mange som kjenner seg igjen i å skulle miste kjærdyret sitt etter mange år, ja, kanskje hele livet.

Jeg forstår godt at dette er noe du gruer deg veldig til, hunden er jo en del av familien din. Dessverre så lever ikke hunder så lenge som mennesker, og vil bli et stort savn den dagen den blir borte. Dette er en sorg, som tar tid før det blir bedre. Jeg vil anbefale deg å snakke åpent med din familie og venner om dette. Si at du trenger ekstra støtte i perioden fremover. Finn frem fine bilder av hunden din og lag deg en minnebok. Der kan du skrive om alt det fine dere har gjort sammen, og være takknemlig for alt dere har opplevd og hvilken god venn den har vært for deg.

Når man skriver og minnes, vil sorgen bli lettere å bære. Da kan du gå gjennom den istedenfor å utsette det med å finne på masse for å holde tankene borte. Jeg tror det er viktig å sørge. Det er viktig å minnes, kjenne på det som er vondt. Snakke om det. Gråte, være sint og føle at det er tomt og urettferdig. Det er vanlige følelser som er helt greit å kjenne på. Ikke prøv å stenge det inne, det har ingen effekt.

Jeg tror også de andre i familien din vil ha det vanskelig når hunden deres dør. Prøv å hold sammen i dette, og husk at alle sørger forskjellig. Det er ikke alle som gråter eller viser følelser. Alle sørger på sin måte. Det er helt greit.

Jeg føler med deg i denne vanskelige tiden.

Ønsker deg alt godt!

Med vennlig hilsen helsesykepleier og sexologisk rådgiver.