Tenker hver dag på hvordan det hadde vært å drepe meg selv

Jente, 16

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg må bare få noe ut. De siste månedene har vært utrolig vanskelige.. jeg begynte på vgs nå etter sommeren og synes alt bare har gått nedover etter det. Hver dag tenker jeg bare på hvordan det hadde vært å bare drepe meg selv. Jeg har tenkt på hvordan jeg skulle gjort det, hvem som skulle fått et brev etter osv. Eneste grunnen til at jeg ikke har gjort det er at foreldrene mine prøvde i 15 år på å få barn og jeg var siste forsøk, føler at jeg er en skuffelse og at jeg er verdens værste datter spesielt hvis det barnet de endelig fikk drepte seg selv. Jeg har psykolog hos bup men jeg klarer ikke å snakke med henne om sånt som dette jeg bestemmer meg før timen å gjøre det men klarer det ikke. Det er ingenting i livet mitt som motiverer eller gir meg glede lenger og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. jeg har ikke noen å snakke med dette om etter at kjæresten/bestevennen min blokka meg over alt. Jeg vil ikke leve dette livet i 70 år til.. sliter md sh.

Svar

Hei du

Fint at du tar kontakt når du har det vanskelig.

Det kan være veldig krevende å klare å sette ord på de aller vanskeligste tingene. Samtidig høres det ut som at du har tenkt at du må det men det sitter langt inne.

Det at du er hos BUP fra før sier meg noe om at det har blitt tenkt at du har det såpass vanskelig at du vil trenge noen å snakke med som du har blitt henvist til. Du forteller ikke om det gjelder depresjon, livsbelastninger eller om det er andre ting du har blitt henvist for. Jeg tenker i alle fall at det er BUP som er rett sted til å jobbe med nettopp så alvorlige ting som selvmordstanker og det å miste håpet på livet. Dersom du kan klare det så vil jeg råde deg til å si det til psykologen selv om du syns det er vanskelig. Kanskje du kan skrive en lapp eller vise spørsmålet du har sendt til oss dersom du ikke får ut ordene.

Det er mange måter å være i terapi på og det finnes flere terapimetoder, det finnes ulike medisiner, det finnes innleggelse eller mer tett oppfølging. Men for å få den riktige hjelpen må de som skal hjelpe deg også vite hvordan du har det og hvor vanskelig du har det. Det kan bli slitsomt å gå i terapi der man ikke snakker om de riktige eller viktigste tingene. Da vil du ikke kjenne at det hjelper deg og det er jo dine timer så det er jo dumt.

Når du tenker på foreldrene dine så tenker du på dette med barnløshet og hvor lenge de prøvde. Du vil være umistelig og viktig for dem helt uavhengig av det. Det at du føler deg som en skuffelse og verdens verste datter handler nok heller om hvor vanskelig du har det nå (og hvordan alt da ser mørkt ut fra ditt perspektiv) heller enn hva de tenker om deg. Det er veldig vondt å ha det sånn.

Du nevner også på slutten at kjæresten/bestevennen din har blokka deg men forteller ikke så mye mer. Det høres ut som at du også kan ha fått kjærlighetssorg? En så viktig brikke som en kjæreste og bestevenn som plutselig ikke er i hverdagen lenger kan være et brutalt tap og et vanskelig tomrom. Det er viktig å vite om at kjærlighetssorg gjør veldig, veldig vondt og at smerten du eventuelt kjenner på knyttet til det ikke vil være slik alltid. Du beskriver at du ikke vil leve 70 år til med dette livet - og da tenker jeg på noe viktig som er at det er ikke slik at tankene og følelsene du kjenner på nå vil være like og konstante gjennom livet. Situasjonen du er i vil heller ikke være lik. Ingen tanker, følelser eller situasjoner varer evig og du vil ikke ha det som nå alltid. Det kan jeg love.

Jeg håper at du kan forsøke å si fra til psykologen om hvordan du har det for å få snakket om de riktige tingene og dermed også få rett hjelp.

Ønsker deg bare det beste og masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen

Besvart: 21.11.2025