Hater å være hjemme, føler at foreldrene mine mobber meg

Hei!

Det du forteller er alvorlig. Og du bruker sterke ord, som at du hater å være hjemme. Det skjønner jeg når ting er slik du beskriver her! Foreldrene dine snakker stygt til deg og de mobber. Sånn skal ikke foreldre oppføre seg mot barna sine!

Selv om deres tanke kanskje er å oppdra eller passe på deg når de holder på slik, så hjelper det ikke å si ting som at du ikke har venner, at du er slem og at du er mislykka. Kjeft og nedverdigende kommentarer gjør nok ikke at du blir noe mer motivert til å være mer ute med venner eller på andre måter endrer adferd- heller tvert i mot. Det gjør nok bare at du blir mer lei deg og såra, vil jeg tro? Og at du vil ta mer avstand fra foreldrene dine?

Hvis foreldrene dine fortsetter slik mister de mulighet til viktig kontakt med deg og de utsetter deg rett og slett for psykisk vold. Les mer om det i linken og se om du kjenner igjen noe. Da kan du også få råd til hva du kan gjøre. For sånn som det er nå skal du slippe å ha det<3

Det første jeg vil anbefale deg å gjøre - hvis det føles trygt - er å forsøke å si til foreldrene dine at du opplever det de sier og gjør som mobbing. Be gjerne om en samtale utenom kranglingen, i "fredstid". Da er dere roligere og klarer nok lettere å høre på hverandre.

Kom deretter med konkrete eksempler på situasjoner der du føler deg mobbet og si hvordan det føles å være deg i disse situasjonene. Ikke si noe dårlig om dem, snakk om hvordan du føler det (f.eks "jeg blir mer såra enn dere kanskje skjønner, når dere sier at jeg er mislykka"). Det er ikke sikkert foreldrene dine forstår hvordan det de sier eller gjør påvirker deg. Kanskje trenger de å forstå mer av det og at det da vil hjelpe på oppførselen deres.

Forsøk å foreslå alternative måter du ønsker at foreldrene dine skal være på istedenfor. Hva ville det hjelpe at de sa og gjorde, og hva skulle du ønske kunne bli annerledes? Forsøk å si noe om det til foreldrene dine hvis du kan (f.eks "jeg skulle ønske dere sa hva dere liker med meg eller hva dere er fornøyd med, det hadde gjort meg gladere og sterkere.").

Men kanskje blir det for vanskelig for deg å snakke med dem eller kanskje hjelper det ikke selv om du prøver. Dersom det ikke hjelper vil jeg anbefale deg å snakke med noen andre voksne du har rundt deg. Har du andre familiemedlemmer som du har et godt forhold til, eller gode venner/foreldre til gode venner? Kunne du fortalt til dem hva du opplever hjemme. Kunne du hørt om det gikk an å få støtte av de til å prate med foreldrene dine og eventuelt spørre om du kan få bo litt hos noen av dem nå fremover? 

Det er også flere "offentlige" steder å ta kontakt. For eksempel kan du gå til helsestasjon for ungdom eller til et familievernkontor. Dette er gode steder å få hjelp. Slike tilbud er gratis og man kan ta kontakt uten å si ifra til foreldre først. 

Ellers, lurer jeg på: Du skriver at foreldrene dine sier du ikke har noen venner og aldri er ute. Hvordan er dette for deg, egentlig? Skulle du ønske du hadde flere venner, og har du noen tanker om hva du trenger for å ha det bra sosialt? Det kan være vondt å føle at man ikke har noen venner. Hvis du har dette problemet i tillegg til det med foreldrene dine er det ikke rart at det er vanskelig å være deg akkurat nå.

Da håper jeg virkelig du søker hjelp uansett hos en av de jeg foreslo. Slik at du for din egen del får noen å snakke med om hvordan du skal ta vare på deg selv fremover.

Jeg håper dette var til hjelp for deg. Jeg håper du klarer å la kommentarene til foreldrene dine bli igjen på utsiden, og at du ikke lar de nå inn til følelsene dine eller måten du tenker om deg selv på. Du er bra nok, akkurat som du er! Alt godt til deg <3

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no