Min mor har bulimi, hva gjør jeg?

Hei.

Så fint det var å lese at du er en så god datter. Det er helt forståelig at du kjenner deg veldig hjelpeløs og redd nå som moren din sliter og at du vil hjelpe henne. Det å kjenne på at du er litt alene i dette oppleves nok sikkert litt vanskelig for deg så fint at du spør etter råd. Men, husk at det er aldri barn feil at foreldre har problemer. Det bunner gjerne i ting i livet som i mange år, kanskje helt fra barndommen har vært vanskelig og ikke snakket så mye om.

Det du kan trygge deg på er at du er til god datter bare ved å bry deg. Det at du har hørt at moren din har fortalt om hvordan hun har det er fint fordi det setter en navn på det hun sliter med. Nå som du kjenner på deg at du er oppriktig bekymret for moren din, så er det også fint om du kan si dette til henne. Mange synes det er vanskelig å snakke med foreldrene sine om hvordan de opplever det å stå i så alvorlige problemer alene. Men det er viktig at du kan prøve å snakke med dem om og at du blir påvirket av hvordan hun har det og hva du hører etter dere krangler. Du kan prøve å forklare at du er urolig og dette preger deg, men det er viktig at du vet at du ikke kan være din mors behandler eller terapeut.

Som du ser så er det stor forskjell på hvilken rolle du skal ta på deg. Det er viktig at moren din ser forskjellen og det er også viktig at du forklarer henne at det er tøft å snakke med andre voksne om problemer, men det er så viktig at hun får gjøre det. Først da kan hun merke at hun selv kan gjøre en endring i livet hennes. Hvis moren din synes at det er unødvendig å få hjelp så snakk også med din stefar om dette. Da vil nok du kjenne at det blir mye bedre for deg når ansvaret fordeles til de riktige personene.

Skjønner at mange synes det er vanskelig å snakke med noen i helsevesenet. Kanskje har moren din prøvd å snakke med noen da hun var yngre, men da hadde hun kanskje andre følelser og tanker enn det moren din har i dag. Det å bli voksen innebærer også det å ta ansvar for seg selv og prøve igjen helt til man finner noen som man kan snakke med om hvordan livet kjennes ut. En slik person kan dere finne hos fastlegen eller psykolog. Det er også mange behandlere som har ulike former for terapi, da også når det gjelder problemer der spising blir vanskelig å regulere.

Som du ser så er det trist at din mor sliter og det er trist at du kjenner deg så utrygg som du nå gjør. Men, det er viktig at du tar vare på deg selv og legger bort ansvaret du kjenner på nå. Du er alt for ung til å skal ta ansvar for moren din sin psykiske helse. Vær en god datter og snakk med henne, men du skal ikke drive terapi eller behandling. Det er fint hvis moren din blir klar over dette og kan søke hjelp. Hvis det er slik at hun ikke søker hjelp til lege, så er det fint at hele familien kan få hjelp og støtte til endring hjemme for eksempel på et familievernkontor.

Kanskje kan dette være moren din sin vei til videre hjelp. Hvis det er slik at du ikke klarer å stå i dette (som er helt forståelig) så er det fint å kunne snakke med helsesykepleier om dette.

Ønsker dere mange gode tanker og håper at svaret var til hjelp for deg.

Vennlig hilsen

Helsesykepleier

ung.no.