Mamma er stresset og sliten, det er uhyggelig å prate med henne. Jente 20

Hei!

Jeg forstår at du reagerer på moren din. Når jeg leser det du skriver tenker jeg at hun ikke behandler deg respektfullt. Det er bra at du klarer å få øye på hva som skjer mellom dere, fremfor at du bare lever i det eller godtar det. Det kan tenkes at det er nesten lettere for deg å se hva som er vanskelig i relasjonen mellom dere nå som du ikke bor med henne lenger. Nå kan du lettere se det hele litt utenfra. Og det er forståelig at du nesten ikke vil dra hjem når det er som dette!

Det er normalt å bli mer "skarp" og kritisk mot andre når man har mye eget stress inni seg, og det er jo sånn sett fint at moren din har satt ord på dette til deg. Da vet hun nok hvor vanskelig det er å ta hensyn til andre eller å sette seg inn i hvordan andre kan oppleve en, når man selv er sliten. Det kan i tillegg hende at hun selv har blitt oppdratt sånn av de voksne hun levde med som liten, med mye kritikk og sinne. Det er vanlig at man som forelder repeterer den familiedynamikken man selv har levd i som barn.

Men det å snakke nedlatende og stygt til sine egne barn er allikevel ikke greit. Mamma er fortsatt din forelder selv om du begynner å bli voksen. Hun har det største ansvaret for at relasjonen mellom dere er god og trygg. Nå tar hun ikke det ansvaret og det er leit! 

Du spør hva du skal gjøre. Kanskje du kan avtale en prat med mamma neste gang du er hjemme og dere kan være fysisk i samme rom? Da er det litt vanskeligere for henne å ignorere deg. Finn et tidspunkt der det er rolig og god tid. Start med å si at du ønsker å si noe du syns er litt vanskelig å snakke om, som er viktig for deg å få sagt, men at du vil si det fordi relasjonen til mamma er viktig for deg. Da fokuserer du på at du vil få det bedre med henne, og det er en fin ting! Be mamma lytte til deg uten å avbryte. Da har du forberedt henne så godt du kan.

Så kan du fortelle mamma hvor mye hennes stress går ut over din selvfølelse. Hun kan godt få høre at måten hun snakker til deg på gjør det vanskelig for deg. Kom gjerne med konkrete eksempler på ting hun har sagt eller gjort slik at hun skjønner hva du mener.

Ved å vise forståelse for hverandre kan man lettere komme til en løsning. Man kan forklare seg og si hvorfor noe er viktig for en og man kan be om endringer. Fokuser på det du tenker kan løse problemet og det du ønsker at mamma gjør annerledes. F.eks at du hadde satt pris på om hun sa noe hyggelig til deg når dere snakket på telefon, eller at hun kun ringer til deg når hun kjenner at hun har overskudd og er i greit humør.

Jeg håper en slik prat vil kunne gjøre en forskjell. Hvis ingenting blir bedre så vil jeg anbefale deg å reise litt mindre hjem for en periode, og heller være sammen med de menneskene som du har det bra med (jeg håper du har annen familie/annet nettverk og gode venner som du liker å være med!). Det er helt OK at foreldre får litt mindre å si i den perioden av livet som du er i nå. Særlig hvis det ofte blir konflikter når man snakker sammen eller er sammen.

Kanskje vil ting roe seg etter hvert som du blir eldre og mamma får det bedre med seg selv? Det kan jo tenkes at hun lettere vil forstå og sette seg inn i hvordan ting er for deg, om hun jobber med å få det mindre stressende i eget liv. Du kan jo også si at du hadde satt pris på om hun tok tak i sine egne problemer som sliter henne sånn ut, fordi du vil at dere to skal få det bedre sammen.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Under her har jeg funnet frem noen artikler som handler om det å snakke med foreldre om vanskelige ting. Leser du dem så får du flere tips. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no