Bror med autisme og jeg får ikke fred

Hei- og takk for at du tar kontakt med ung.no.

Dette høres ut som en veldig vanskelig situasjon for deg. Det må være slitsomt å høre på roping, sang og at han snakker mye med seg selv. Du får heller ikke vært med venner. Jeg synes det er litt rart at foreldrene dine sier at det ikke er så mye de kan gjøre. De fleste kommuner har avlastningsordninger, der den som har en autismediagnose kan oppholde seg deler av tiden. Du hører jo også til i denne familien, og det er viktig at du får plass til å være deg. Noen foreldre kan ha vansker med å overlate deler av den daglige omsorgen for et barn som din bror. Det vet jeg jo ikke noe om, men siden du sier at din mor blir hysterisk, tenker jeg at dette kanskje kan være sånn for din familie. Dersom det er sånn i din situasjon, kan det være at du må fortelle dem tydelig hvordan du har det. Slik at de må skjønne at de må ta hensyn til deg. Når en skal ha en sånn vanskelig samtale, kan det være godt å forberede seg litt. Det kan være lurt å snakke med feks helsesykepleier om hvordan en slik samtale skal være. Evt noen andre voksne du kjenner godt og kan stole på.

I mange kommuner har de også et tilbud for de som er pårørende. Å være en pårørende vil si at du- og din familie må forholde dere til noen som har en kronisk, langvarig tilstand. Dette påfører deg og dine foreldre stor slitasje. Slitasje går igjen utover feks din psykiske helse. Du kan google om det finnes et slikt senter i nærheten av der du bor og be om hjelp til deg, og/eller din familie. Der får du snakket om det som plager deg, og de som jobber der vil forstå deg godt og konkrete råd.

Jeg har også lagt ved et par artikler som kanskje kan være til hjelp.

Mvh

Familieterapeuten