Bror med ADHD og autisme, føler foreldrene mine ikke bryr seg om meg.

Jente, 13

Jeg føler at foreldrene mine ikke bryr seg om meg. De bare bryr seg om broren min. Jeg føler at jeg er til bry for dem.broren min har autisme og adhd og jeg har bare adhd men broren min har mye migrene så foreldrene mine er veldig opptatte av han når jeg spør om å gjøre noe sier de ofte nei og at de er opptatte men når broren min spør om det samme sier de ja jeg blir bedt om å gjøre ting broren min ikke må og jeg skjønner det men han får like mye ukelønn men han får robux også. Og nå roper de på meg og moren min har slått meg en gang men jeg er for redd til å si ifra. Hva skal jeg gjøre?

Svar

Hei!

Det er vondt å føle seg til bry i sin egen familie. Selv om situasjonen med broren din er krevende for foreldrene dine så er det viktig at de også ser deg og tar seg tid til deg. Sånn er det ikke nå og det er leit!

Det er nok dessverre veldig vanlig for foreldre å fokusere på det barnet som har mest behov i en familie. Og broren din trenger jo oppfølging. Men du trenger også omsorg og oppmerksomhet. Når du spør foreldrene dine om å gjøre noe og de sier nei kan jeg godt forstå om du blir skuffet!

Barn og ungdom skal ha det trygt hjemme. Men i din hverdag opplever du det ikke bare trygt, slik jeg forstår. Moren din har slått deg en gang, skriver du. Det er ikke OK å slå barn/ungdom, uansett hvor fortvilet eller sint man er som voksen. Å slå barn er vold og det er ikke lov. Jeg håper at moren din tok ansvar for det hun gjorde og sa unnskyld etterpå. Jeg håper hun ikke har gjort det igjen. Hvis hun har slått eller slår flere ganger og du blir redd så må du si ifra til noen andre voksne om dette. Enten andre i nettverket ditt eller andre voksne som jobber med å hjelpe ungdom. Les mer her om hva du i så fall må gjøre.

Ellers tenker jeg at du bør snakke med foreldrene dine en dag dere har det fint, i "fredstid". Det er lettere å høre på hverandre når man er rolig fra før. Og kanskje helst når broren din ikke er der. Snakk gjerne med bare en av dem, den du føler deg mest trygg på akkurat nå, Du trenger ikke å si noe kritisk mot foreldrene dine (som f.eks "dere har jo aldri tid til meg dere"). Du kan heller si noe om deg og dine følelser. F.eks at du ofte kan føle deg til bry og at du er lei deg for å ikke få tid med dem. Eller at du føler på forskjellsbehandling og at det er vondt. Da forteller du om hvordan ting føles for deg. Jeg håper det at du sier ifra på en slik måte vil "vekke" dem litt opp og få dem til å forstå at du trenger dem mer enn de kanskje ser.

Jeg anbefaler deg også å snakke med noen om hvordan det er å være pårørende. For du er pårørende til broren din, og hvordan han har det preger familien deres.

Her er noen steder du kan ta kontakt: