Hater mamma, hun viser ingen kjærlighet og hun forskjellsbehandler.

Hei!

Det er forståelig at du kjenner på et hat mot moren din når hun ikke viser deg kjærlighet. Alle barn fortjener kjærlighet og å bli sett. Nå har ikke du det sånn, da er det ikke rart du reagerer. Kanskje blir du først og fremst såra og lei deg av det som skjer? Det er lett at følelser som hat, sinne og irritasjon "legger seg oppå" de egentlige følelsene (som f.eks såra, føler seg ikke sett) og at det er det sinte som syns ut mot andre. Kan du kjenne deg igjen i at det er sånn for deg? Tror du moren din opplever deg som sint og at det er derfor hun blir så streng og sier nei til alt?

Du har helt lov å bli sint, men likevel kan det være lurt at du forsøker å snakke med moren din en gang du ikke kjenner deg full av hat og sinne. For det er jo viktig at hun vet litt hvordan du har det inni deg, og at hun klarer å finne andre måter å behandle deg på så dere får det bedre. Det er mest moren din sitt ansvar at det skjer, men det er ditt ansvar å si ifra til henne hvordan det føles å være deg når hun ikke gir deg lov til noe og bare forskjellsbehandler.

En gang det er rolig hjemme og dere ikke er sinte på hverandre fra før, så kan du si til moren din at du ønsker at dere skal ha et godt forhold. Du kan spørre om dere kan gjøre noe fremover så det blir bedre. Du kan også komme med ideer til hva du tror kan hjelpe. Det kan ofte være lettere å snakke om hva man kan få til fremover. Selv om det kan være vanskelig så fortell gjerne moren din litt om deg selv og det du føler på. Du kan på forhånd si at du ønsker at hun hører etter, at dette er viktig for deg.

Du kan også fortelle henne at du føler deg forskjellsbehandlet og at det er sårende. Det er bedre å si de følelsene som er under, istedenfor å f.eks si "jeg hater deg!" eller "du er så teit!". Da blir det nok heller bare mer krangel og sinne og moren din kan komme til å ville forsvare seg istedenfor å høre på deg.

Forsøk å komme med eksempler på når du har opplevd å ikke få kjærlighet/bli forskjellsbehandlet. Da er det større sjanse for at hun skjønner hva du mener.

Hvis det er vanskelig å si ting så kan det være en ide å skrive det ned istedenfor. I et brev eller en sms. Da kan du skrive i ro og fred og mamma kan lese i ro og fred. Det kan være lettere sånn.

I en travel hverdag har kanskje moren din flere ting å tenke på samtidig. Jeg tror ikke hun mener å være slem med deg, men heller at hun ikke helt skjønner hvordan oppførselen hennes påvirker deg. Det bør hun skjønne mer av, hun er tross alt mamma til en ungdom nå, du har jo blitt 13 år. Du kan jo se om du får henne til å stoppe opp litt og høre på deg.

Hvis ting ikke hjelper så håper jeg i alle fall at du har andre voksne i livet ditt som er snille med deg og som ikke forskjellsbehandler deg. Som ser deg og viser kjærlighet. Vær mer sammen med disse voksne i så fall. Dra mer på besøk, merk etter hva de sier til deg som er fint. Hvis de viser deg at de liker deg og syns du er bra, så husk på det og la det få stor plass inni deg. <3 Det må ikke bare være foreldre som er viktige, det kan jo være andre voksne og.

Les artiklene jeg har lagt ved under her. De handler om hvordan man kan prate med foreldre når ting blir vanskelig, les dem så får du flere tips hvis du vil forsøke deg på en prat med moren din. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no