Følte fastlegen ble sur og frustrert når jeg trakk henvisningen til DPS

Hei du!

Så fint at du tar kontakt.

Dette hørtes litt komplisert ut og det er ikke rart at det bringer opp mange følelser i deg. Det høres ut som at det kanskje har sittet langt inne for deg å be om hjelp. Når du først ba om hjelp så høres det ut som at det var veldig mye vondt og vanskelig som "rullet opp". Dette kan være vanskelig å forholde seg til og er veldig sårbart.

Jeg skal ikke si noe om hva legen gjorde og ikke gjorde for det har jeg ikke peiling på - men en mulig forklaring her er at kanskje det som du opplevde som "frustrasjon" egentlig er at legen er bekymret for at du ikke skal få hjelp og derfor blir litt fortvilet over at du eventuelt skal trekke deg fra tilbudet for din egen del. Det høres komplisert og tungt ut at du har erfaring med mobbing, rusbruk, depresjon, problemer på studiet og vold i hjemmet. Dette betyr at du har hatt vanskelige erfaringer på veldig mange områder i et ungt liv. Dette kan sette sine spor og det høres ut som at legen har tenkt at du trenger hjelp og bearbeiding ved DPS.

Vi tenker gjerne om følelser at det er slik at noen følelser er primærfølelser (den ekte/"egentlige" følelsen) og andre følelser er sekundærfølelser (andre følelser som kommer til uttrykk som legger seg "oppå" primærfølelsen dersom man ikke klarer å få gjort noe med eller klarer å uttrykke og/eller lytte til primærfølelsen). Det kan derfor hende at legen er bekymret for deg og har omsorg for deg (primærfølelser) og så kommer det til uttrykk som frustrasjon og/eller "sur" som følge av at bekymringen/omsorgen førte til at han sendte henvisning til DPS og så takker du nei og dette fører til sekundærfølelser.

Jeg sier det sånn til deg fordi jeg tenker at det kan være med å kanskje åpne litt mer blikket for hva som skjedde med legen. Samtidig så er det viktig for meg å understreke at du på ingen måte har ansvar for hans følelser eller reaksjoner og skal kun tenke på hva som er riktig og best for DEG. Det er klart at det kan være vanskelig og sårbart å starte i terapiforløp på DPS/hos psykolog - spesielt dersom det er første gangen. Det er for mange vanskelig å begynne å sette i gang med å fortelle om alt man kanskje har prøvd å holde på avstand over lang tid. Det høres ut som at du ble litt overveldet over alt du fortalte til legen og at dette førte til at du ble redd og skremt for hva som skal skje hos DPS og så trakk du deg. Jeg tenker at det kan være lurt (dersom du orker og klarer det) å bruke litt tid på å kanskje vurdere om du skal gi det en sjanse likevel. Du vet ikke på forhånd hvordan et slikt type terapiforløp blir. Det er mulig å forsøke ut om det er noe for deg og så har du lov til å slutte dersom du ikke ønsker behandling på nåværende tidspunkt.

Du kan tenke litt på det og så gi ditt endelige svar til legen. Dersom du ikke ønsker å gå på DPS så trenger du ikke det og legen kan ikke bestemme det. Det er nok lurt å øve deg på å gå tilbake dit/diskutere med han selv om det ble vanskelig og overveldende. Husk at det kan være andre grunner til at du vil trenge legen også og da er det vanskelig dersom du ikke orker å gå dit med andre plager.

Jeg ønsker deg alt godt og masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykologspesialist